Mannen som har juridisk frijazz som levebrød del 3

Norge er frikjent for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Norge har ikke brutt artikkel 8, retten til respekt for privatliv og familieliv heter det i dommen som nylig er publisert. Saken omhandler en mor som ble fratatt babyen sin kort tid etter fødsel, som ble adoptert bort.
Dommen ble avsagt med knappest mulig flertall 4 – 3. De tre siste dommerne har tatt ut en dissens der de er kritiske mot norske myndigheter for hvordan saken er håndtert.


Marius Reikerås førte saken for foreldrene/besteforeldrene og jeg skjønner at han er skuffet. Men i etterkant av dommen begynner han å rote det til. Marius Reikerås hevder nå i en rekke innlegg på Facebook at den av dommerne som er fra Norge, som stemte for frifinnelse (Erik Møse), er inhabil. Han begrunner dette med at Møse er ansatt i Høyesterett og at det er Høyesterett som part i saken.

I tillegg sier Reikerås at han vil forsøke å få anket avgjørelsen inn for storkammeret, hvor et av Reikerås punkter er at det deltar en norsk dommer. Dette viser at Reikerås ikke særlig godt informert om hvordan EMD faktisk fungerer. Han bør definitivt prosedere på helt andre momenter som er relevant for selve saken. 


Møse har permisjon fra sin stilling som dommer i Høyesterett. Og formelt sett har han derfor et ansettelsesforhold til Høyesterett. Men å være i permisjon kan ikke likestilles med å ha et aktivt ansettelsesforhold. For å være overtydelig her - I permisjon er arbeidsplikt suspendert, totalt!

I EMD sine saksbehandlingsregler Rules of Court: så står følgende i rule 4:
«In accordance with Article 21 § 3 of the Convention, the judges shall not during their term of office engage in any political or administrative activity or any professional activity which is incompatible with their independence or impartiality or with the demands of a fulltime office.»
Her er det viktig å merke seg at det snakkes om «activity», altså aktivitet. 

Reikerås hevder også at Møses arbeidsgiver (Høyesterett hvor han har permisjon) er part i saken mot Lobben: 



Dette blir unyansert fra Reikerås. Høyesterett er ikke part i saken. Det er staten Norge som er part og hvor regjeringsadvokaten som får sine instrukser fra regjeringen og departementene som prosederer saken.

Reikerås har påstått en rekke ganger hvor han mener at domstolene i Norge er de som reelt sett blir satt på rettslig prøve i EMD, fordi det er tidligere avgjørelser som blir testet i EMD. Han misforstår domstolens rolle. I EMD er det Staten som er motpart. Saken går ut på å undersøke om EMK er brutt, om Staten som sådan har brutt EMK. Høyesterett er helt uavhengig av dette, de kan ikke instrueres av regjeringen, og de er derfor heller ikke part i saken for EMD.

Det er også verdt å ta med i betraktningen at partsforholdet i norske domstoler er annerledes enn i EMD.

I de nasjonale domstoler vil det være barneverntjenesten som er part (i en barnevernssak). Dette er ikke samme part. Barneverntjenesten er ikke part i EMD. Heller ikke fylkesnemnda eller tingretten. Behandlingen i EMD er ikke en realitetsbehandling av saken, men en sak om Norge (som stat) har overholdt sine forpliktelser til EMK. Dette gjør det også vanskelig å direkte sammenligne slike saker mellom ulike land da det nasjonale slingringsmonnet er tilstede for fungerende rettsstater. Det er det støttespillerne til Reikerås ikke får med seg.

Reikerås forsøker å gi inntrykk av at det er den institusjonen (altså domstolen) er den som reelt sett blir dømt i EMD. Det stemmer jo ikke!  Poenget er at EMD skal avgjøre om spillereglene i EMK er brutt, i denne saken artikkel 8. Den private part må først kjøre saken i nasjonalt rettssystem og se om omsorgsovertakelse/adopsjon blir opprettholdt. Først når dette er avklart, kan saken sendes til EMD: Men da er temaet om EMK er brutt.

Domstoler er uansett ikke partiske. De tar stilling til juridiske spørsmål. De er ikke barnevernets representant. De er ikke den private parts representant. De er en uavhengig avgjørelsesmyndighet. Dermed blir det meningsløst å hevde at Møse er inhabil og at Høyesterett er på prøve i EMD. Jeg tror Reikerås vet dette, men hans støttespillere fra ulike hatgrupper mot barnevernet sluker det Reikerås kommer med så alt for lett.

Reikerås viser også til at det er underlig at en norsk dommer kan sitte i EMD og avgjøre saker for EMD. Det er ikke underlig at en norsk dommer er med, det er et prinsipp som følger av at medlemsstatene kan blir dømt i EMD, og da er det et demokratisk og rettsikkerhetsmessig prinsipp at en dommer kommer fra den aktuelle nasjonalstaten, jfr rule 26.


Oversatt: Rettskammeret skal bestå av presidenten i vedkommende seksjon, samt dommeren som er valgt fra det landet som saken angår. Det skal sitte en norsk dommer i saker mot Norge. Erik Møse har ikke noe verv eller aktivitet i strid med EMD sine saksbehandlingsregler, uansett hva Reikerås personlig mener om dette!

Det er jo oppsiktsvekkende at Reikerås holder på slik mot en dommer i en sak man er en del av. 

Hva koker dette ned til? Reikerås er naturligvis skuffet for at saken ikke førte frem. Men å produsere konspirasjoner om en oppkonstruert inhabilitet blir bare for dumt. Reikerås kommer til å messe videre med enda mer juridisk frijazz, og støttespillere hans vil klappe henrykt i sine hender. Det bør de ikke gjøre. Saken er for trist og alvorlig alvorlig til det.

Et godt råd er at Reikerås leser dommen grundig, særlig begrunnelsen fra mindretallet som ville dømme Norge. Der ligger det betraktninger og begrunnelser som Reikerås kan bruke ved en eventuell anke til storkammeret i EMD. Det fordrer at Reikerås krever en anke (begjæring kalles det i EMD). Anken behandles av et panel som avgjør om saken skal godkjennes for storkammerbehandling.

Det er slett ikke umulig at denne saken slipper igjennom, men det vil ta tid. Det fordrer at Reikerås leverer en anke som tar utgangspunkt i den eksisterende dommen, og ikke tuller dette bort i konspirasjonstøv. 



Kilder:


Relaterte bloggposter:




Guds pengegriske dørvakt

Visjon Norge-predikanten Jan Hanvold rir igjen. Mannen har bygd opp et konglomerat av virksomheter finansiert av minstepensjonister og uføre. Han har plukket opp mye av retorikken og teknikkene som vekkelsespredikanter er kjent for å bruke. Hanvold har lært seg hvordan man skal samle inn penger ved hjelp av banal og ekkel fryktretorikk hos de som i utgangspunktet har minst å rutte med. Han har samlet inn rundt 1 milliard kroner de siste 15 år. Anbefaler alle å se dokumentaren som NRK har laget om pengepredikanten.


Hanvold er en con man og er like kristen som en rull med glava. Det hindrer han ikke fra å forkynne pengeevangeliet hvor han har tatt på seg jobben som Guds dørvakt på jorden. Hanvold har tatt på seg jobben med å kreve inn cover charge, slik at du blir helbredet fra alskens sykdommer og får en vindusplass i himmelen. Bare husk å fyre opp bankkortet. Gjerrige går til helvete…
De som ikke betaler, nei de kan å gå og henge seg ... Så, da vet du det! 

Hanvold har ingen grenser. Den 14.11. Legger han ut et innlegg på sin åpne Facebookside hvor han hevder at en navngitt person var blitt spontant helbredet etter at han ba for vedkommende, ikke bare det, men legene fikk sjokk må vite. Mannen lå på intensiven ved Kongsberg sykehus. 


Så kommer den syke mannens datter inn i kommentarfeltet til Hanvold. Datteren er krystallklar her. Det likte han så dårlig at han slettet hennes innlegg. Det er mulig han tror at ikke det ble lagt merke til, men den gang ei.

Så kommer det en datter (stedatter) til på banen. Hun er like klar og bekrefter at «navn» slett ikke er frisk og oppegående som Hanvold påstår.  


Hanvold bør øyeblikkelig ta turen til Oslo universitetssykehus -  Avdeling for kreftbehandling og sørge for at legene også der kan "bli helt sjokkert, bare han får salvet og bedt for de kreftsyke".  

For de som forholder seg til bibelen:
Lukas 16:13 
«Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon»
Hanvold forholder seg til pengeevangeliet:
Hanvold 1:2017
«Gjerrige folk, de kommer ikke inn i Himmelen, det er garantert, altså. De går til Helvetet, for gjerrighet er det verste Gud veit»
Apropos uføre. Denne sjarmklumpen mener seriøst at du må gi opp uføretrygden hvis du skal bli helbredet. Jeg håper da virkelig ikke noen følger Hanvolds råd. Dette er ren faenskap og kynisme på sitt verste!

Kilde: Nettavisen.no 
Jan Hanvold er ikke glad i kritikk, noe artikkelen under illustrerer. Han har tidligere fått slettet Twitterkontoen til profilen Helene Harepus, som la ut en rekke videoer fra Visjon Norges sendinger som viste Hanvold og medarbeiderne hans i aksjon. Twitter er underlagt amerikansk lovgivning, og det utnyttet Hanvold ved å klage profilen inn for brudd for opphavsretten.


Hanvold fornekter seg ikke. Nå angriper han også døtrene til den svært syke mannen.

Døtrene er i følge Hanvold ufrelste og fiender. Ikke bare det, døtrenes kommentarer på sosiale medier er djevelens verk. Hanvold har frekkhetens nådegaver og er en svindler og sjarlatan som gjemmer dritten sin bak religiøsitet. Det vil si hans egen perverterte tolking.

Jeg kan anbefale alle leserne til å sjekke ut hylekoret.no - Der ligger det en rekke videoklipp av Hanvolds usmakelige svovelpastorale tigging etter penger. Det er til å spy av!

Noen andre usmakeligheter:
Gjerrige folk går til helvete 2.0
«Helbredelse og Uførestrygd»
– Står du Herren imot kan du fort dø i en ulykke
Slik håner du Djevelen
"Med latter og 1500 grunker"

For de som kaster penger etter mannen er det greit å se klippet:
 - Slik flytter Hanvold penger til egne selskaper

Det er vel neppe noe som tilsier at denne mannen gir seg med dritten sin med det første. Det er uetisk, kynisk og direkte menneskefiendtlig det han driver med.



Kilder: 
NRK - Hanvold så rødt 
Erik Stephansen - Helene Harepus mot Hanvold 



Mannen som har juridisk frijazz som levebrød del 2

Juristen Marius Reikerås forsøker å fremstå som ekspert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Problemet er imidlertid at en del av det han kommer med rundt temaet i all hovedsak er preget av juridisk frijazz. Han viser ofte til dommer som ikke er sammenlignbare, og roter med hva som er straffesaker og privatrettslige saker … igjen. 

                                                  Bilde: kesu87 / 123RF Stock Photo

Reikerås gjør sine hoser grønne i et ekstremmiljø preget av hat mot barnevernet. Der er de ikke særlig opptatt av å stille for mange kritiske spørsmål, eller som evner å stille kritiske spørmål. Der kommer han unna med alle mulige tåpelige juridiske tolkinger som Reikerås vet fører til at han geniforklares.

Det verste er at han sender av gårde et stort antall e-poster til departementer og andre instanser som er det reneste sludder. Jeg syns faktisk synd på de som gjennomgår henvendelsene fra Reikerås, og må forholde seg høflig og korrekt til en dilettant som kommer med så mye vås og juridisk frijazz.
 

Det er noen forkortelser som er sentrale: 
Barnekonvensjonen (BK)
Fylkesnemndene er domstolsliknende og uavhengige statlige organ, som avgjør nærmere bestemte saker etter barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven.

Nå er Reikerås i gang igjen med en ny runde med juridisk Frijazz. Reikerås mener at lukkede høringer i Fylkesnemnda er i strid med menneskerettighetene. Er de nå det riktig?   




Saken Reikerås viser til finnes her: CASE OF LAMBIN v. RUSSIA (Fra menneskerettighetsdomstolen) Du kan også laste ned PDF-versjon her

Saken Rekerås viser til er en straffesak, og dermed ikke sammenlignbar med en fylkesnemndssak. Dette påpekes også av domstolen, se følgende sitat fra premiss nr 34: 
«There is a high expectation of publicity in criminal proceedings».

Reikerås ser ikke forskjell på straffesaker og sivile saker. Saker i fylkesnemda går etter tvisteloven, ikke straffeprosesslov!

Det er også et poeng at EMD ikke sier at alle saker skal være offentlige uten unntak. I dommens premiss 35 står dette:

«This general rule only permits a limited number of exceptions and in any case a court must have weighty reasons to circumvent it.».

Med andre ord: Det finnes unntak. Men det nevner ikke Reikerås.

En av de såkalte «weighty reasons» er taushetsplikt. Det er ganske åpenbart at de som er involvert i en fylkesnemndssak ikke ønsker at saken skal være åpen. En kan sågar argumentere for at det ville være et brudd på retten til privatliv (beskyttet av EMD) dersom slike saker skulle være åpen for allmennheten. Det er også verdt å merke seg at det ikke finnes en eneste avgjørelse fra EMD som sier at lukkede forhandlinger i barnevernssaker er i strid med EMK. Ikke en eneste!


Enda mer tull og tøys fra Reikerås

Marius Reikerås hevder at offentlige tjenestemenn må stå til personlig ansvar, i kraft av EMK.

For å underbygge sitt standpunkt så viser han til et av de originale utkastene til EMK, fra 1949. Det er rimelig spesielt og uredelig av Reikerås. 


For det første er EMK et dynamisk dokument, det vet Reikerås godt. Dermed vil dokumenter som er over 60 år gamle har liten (VELDIG liten) vekt i tolkingen av dagens EMK. Dessuten er det EMD som utvikler bruken av konvensjonen, noe Reikerås også unngår å nevne. En jurist vil raskt se at det er i EMD sin praksis en slik forståelse må finnes. Det gjør ikke Reikerås.

Hva sier så EMD om det personlige ansvaret for off. Tjenestemenn?

Vel, det EMD sier er at staten skal reparere der brudd på EMK har skjedd. Dette betyr økonomisk kompensasjon, og dette følger direkte av EMK. Det som derimot IKKE følger direkte av EMK er hjemmel til å pålegge staten å straffe eller rettsforfølge de involverte tjenestemennene.
EMD har aldri avsagt en slik avgjørelse.

Grunnen er enkel: Det er den enkelte nasjonalstat som har ansvaret for å tiltale eller rettsforfølge for brudd på lovverket, inkludert menneskerettene (som i Norge er likestilt med Norsk lov). Men det står i EMK at ingen kan straffes uten rettslig grunnlag. Dermed skal alle straffeprosesser ha hjemmel i straffeloven i Norge. EMD har ikke anledning til å pålegge staten å straffe noen. Dersom EMD gjorde det, så ville det faktisk være brudd på EMK sitt krav til «fair trial»; Den tiltalte skal stilles for en åpen rett, og ha rett til ankemuligheter. Det samme vil gjelde sivil rettsforfølgning.

EMD pålegger aldri enkeltpersoner ansvar. EMD dømmer ikke enkeltpersoner. Det er staten som rettssubjekt som dømmes (eller frifinnes). Når Reikerås påstår at det er grunnlag for straff eller rettslig forfølgning mot enkeltpersoner etter EMK, så viser det bare at han totalt har misforstått hva EMD driver med og hvilken kompetanse domstolen har. Rettere sagt, det er mulig han vet dette, men for hans publikum så kan han tolke dette som han selv ønsker, fordi det er i det ekstreme delene av konspirasjonsmiljøet, avdeling barnevernshat Reikerås er å anse som orakel, samt det er her han henter inntekter. Sa kan han tillate seg å juge, omtolke jussen akkurat slik det passer han.  






Mannen som har juridisk frijazz som levebrød ...

Marius Reikerås, en avskiltet advokat som er ute med juridisk frijazz atter en gang. Også denne gangen handler det om hans tolkinger av brudd på menneskerettighetene og saksgangen i barnevernsaker. 

Marius Reikerås fremstår som ekspert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Problemet er imidlertid at en del av det han kommer med rundt temaet i all hovedsak er preget av juridisk vissvass. Han viser ofte til dommer som ikke er sammenlignbare, og roter litt med hva som er straffesaker og privatrettslige saker. Han skriver for et publikum som ikke er plaget av å stille for mange kritiske spørsmål, eller som evner å stille kritiske spørsmål.   


Nå er han i gang igjen, med påstander om omfattende brudd på menneskerettigheter, samt direkte feilinformasjon om saksgangen i barnevernssaker. Det hører med til historien at Reikerås er sett på som et juridisk orakel av en del mennesker som befinner seg i det mørkeste helvete av barnevernshatgrupperinger her i Norge.

Den 23.10.2017 la Reikerås ut følgende på sine egen åpne Facebookvegg: (https://www.facebook.com/marius.reikeras/posts/10154827421746875Hele innlegget til Reikerås kan også leses her



Her går jeg gjennom punktene til Reikerås: 

Det er noen forkortelser som er sentrale: 

Reikerås hevder: 
Rettssikkerhet i barnevernssaker i Norge?Vurder selv, etter å ha lest dette.Vi skal være sjeleglade for at menneskerettsbløffen for alvor er avslørt i utlandet.
Avslørt? Neppe. Det er ikke noe å avsløre. Reikerås pleier kontakt med kristenkonservative politikere i EU parlamentarikere  Thomas Zdechovsky fra Tsjekkia. Det er en del av mønsteret ved Reikerås. Han har kontakt med konservative politikerne, gjerne langt ute på høyresiden.
Hvis ikke hadde vi vært sjanseløse mot dette svært så krenkende regime.
Krenkende regime? Det må gjerne Reikerås mene ...
La oss se nærmere på punktene Reikerås har listet opp: 
1. Barnevernet i Norge:Eneste land meg bekjent i verden, som er gitt makt til å hente barn ut av familier, uten å måtte prøve saken for en domstol først.
Dette stemmer ikke. Fylkesnemndene er et tribunal. Barn kan ikke overtas omsorgen for uten nemdas vedtak. Akuttvedtak skal prøves for nemnda etter en kort tidsfrist. Det er flere land i verden der barnevernet kan hente ut barn gjennom akuttvedtak. Norge er ikke det eneste landet, det er positivt feil.
2. Fylkesnemndene i Norge:Medhold-prosenten for det offentlige i barnevernssaker i fylkesnemndene, var i snitt over 90 % og, for enkelte saker, over 98 prosent i 2010! Dette fremkommer gjennom regjeringens egne tall: Norges offentlige utredninger 2012:5 "Bedre beskyttelse av barns utvikling. - Det biologiske prinsipp"
Det er korrekt. Antallet omsorgsovertakelser har imidlertid ikke økt vesentlig siste årene. Grunnen til den store medholdsprosenten er at det faktisk er relativt få saker ender med omsorgsovertakelser, dermed er de alvorligste sakene godt dokumentert og behovet for omsorgsovertakelse godt begrunnet. Det betyr selvfølgelig ikke at det kan forekomme omsorgsovertakelser som kan være feil, men det er få saker. 
Barn har ingen selvstendige partsrettigheter i fylkesnemnda.
Det stemmer ikke. Eldre barn har egne partsrettigheter. Yngre barn kan få det. Når barnet har fylt 12 år skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon eller om senere flytting. Det skal etter loven legges vekt på hva barnet mener. Barn som har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder, kan opptre som part i saken og kan gjøre partsrettigheter gjeldende, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd. I sak som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, jf. bvnl. §§ 4-24 og 4-26, regnes barnet som part uansett alder.

Og EMD har aldri konkludert med at norske regler er i strid med EMK på dette punktet.
Fylkesnemnda er ingen domstol, men et forvaltningsorgan

Fylkesnemnda er et tribunal, noe som er lovlig også etter EMK. Dersom Reikerås hadde hatt rett, så er det unektelig pussig at EMD aldri, jeg gjentar aldri har underkjent fylkesnemndene i sine avgjørelser. Fylkesnemndene følger tvistelovens regler og styres av en juridisk dommer, en legdommer og en sakkyndig dommer. Det er en rettslig prosess som tilfredsstiller alle rettssikkerhetsgarantiene som EMK og barnekonvensjonen setter.
3. Tingrettene i Norge: 
Legger svært ofte fylkesnemndas faktagrunnlag til grunn for egen avgjørelse, og omgjør i svært liten grad fylkesnemndas vedtak.
Lav omgjøringsprosent skyldes at de alvorligste saken i all hovedsak er klare. Det vil også avspeiles i tingretten. Det virker som Reikerås ikke har satt seg inn i hvordan tingretten fungerer. Tingretten legger vekt på det som anføres i retten av advokatene. I norske domstoler er det muntlige forhandlinger, ikke skriftlige.

Barn har ingen selvstendige partsrettigheter i tingretten.
Se punktet over ang fylkesnemndene. Samme regler og resonnement gjelder!

4. Lagmannsrettene i Norge:
I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett av 28.06.2013, som omhandlet tvangsadopsjon, står det følgende:
"Utgangspunktet og hovedregelen etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd, er at saken ikke skal behandles av lagmannsretten."
Da har vi det svart på hvitt.
Selv i de mest alvorlige saker som tvangsadopsjon, er regelen altså at du kun får behandlet saken i tingretten og ikke i lagmannsretten.

Som hovedregel får en ikke behandlet saken i lagmannsretten. Men lagmannsretten kan slippe anken inn, selv om nåløyet er trangt. Dette fremgår av tvisteloven, som også Reikerås ville sett om han hadde slått opp i loven og tolket Høyesterettsdommen skikkelig. Det er standard juridisk metode. 


Uansett så har EMD aldri konkludert med at dette er i strid med EMK, selv i de saker som har vært behandlet mot Norge er lagmannsretten ikke tok anken til behandling. Årsaken er at fylkesnemnda (et tribunal) og tingretten samlet gir en garantert toinstans behandling. Dette er innenfor det som EMK krever, og er
 ikke et menneskerettsbrudd, samme hva Reikerås mener.
Du har altså ingen reelle ankemuligheter etter tingretten i barnevernssaker.
Det er ikke helt riktig. Det er en toinstans behandling frem til og med tingretten, og deretter en begrenset ankemulighet videre.
5. Norges høyesterett:For å slippe å forholde seg til menneskerettene, sa Høyesterett følgende i Rt. 2012- 1832: ”Norsk intern rett er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser på dette området, og saken gir derfor ikke foranledning til å nærmere inn på konvensjonsforpliktelsene.”På den måten, har Høyesterett nærmest satt en strek over menneskerettsforpliktelsene, hva barnevernet gjelder.
Nei, det stemmer ikke. Uttalelsen er tatt ut av sin sammenheng. Høyesterett konkluderte med at barnevernloven er i tråd med EMK og BK. Jeg minner om at EMD aldri har underkjent den norske barnevernloven i forhold til EMK eller BK. Dermed kan Høyesterett trygt konkludere med at barnevernloven er i tråd med våre internasjonale forpliktelser. 
I de sakene der Norge er dømt, så går det på praktiseringen av loven, ikke loven i seg selv.
Og så og si samtlige saker, med noen ytterst få unntak, avvises uten nærmere begrunnelse.
Det stemmer ikke. At Høyesterett avviser en sak med henvisning til at den åpenbart ikke kan føre frem, er også en begrunnelse.
Det tragiske er at alle andre underliggende rettsorganer, slavisk følger hva Høyesterett sier.
Rettskildemessig så skal underliggende instanser følge Høyesteretts praksis. Det er fordi Høyesterett dømmer i siste instans. Dette er et helt vanlig prinsipp i alle moderne rettsstater. Norge er ikke unik her. Dette burde Reikerås vite! 
På den måten, blir publikum fratatt sine rettigheter og er prisgitt hvordan domstolene fortolker den norske interne retten.
Nei, det stemmer ikke. Det som derimot skjer er at Reikerås driver vranglære og villeder de som leser og tror på det han skriver.


Menneskerettighetenes plass i vårt lovverk 
Det kan være greit å repetere at menneskerettighetene har en sentral plass i vårt lovverk, uansett hva Marius Reikerås forsøker å gi inntrykk av.

Norge vedtok menneskerettsloven i 1999 som var en milepæl i rettsutviklingen, ved at blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning. Dette nevnes svært sjeldent i konspirasjonsmiljøet, kanskje fordi man faktisk ikke vet om dette. 

Det ble i 2014 gjort en rekke endringer i grunnloven.  

Kunngjøring av endringer i Grunnloven (menneskerettigheter)
Stortinget vedtok tirsdag 13. mai 2014 en rekke endringer i Grunnloven. Formålet med vedtakene var å styrke menneskerettighetene i Grunnloven, og hadde sin bakgrunn i Menneskerettighetsutvalgets rapport fra desember 2011 (Dok.nr.16 (2011-2012).
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har også regler om domstolene I artikkel 6 kan man lese dette:
For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.
Domstolen skal altså være uavhengig. Staten har forpliktet seg til dette både gjennom vedtakelsen av Grunnloven og ved å forplikte seg til å overholde reglene i EMK.


Marius Reikerås misforstår maktfordelingsprinsippet
I dette innlegget https://www.facebook.com/marius.reikeras/posts/10154790246741875 mener Marius Reikerås at «lovgivende og utøvende forsamling har glemt å kontrollere den dømmende forsamling.». Du kan også se innlegget her

Reikerås mener dette er brudd på maktfordelingsprinsippet.

Han viser til at «maktfordelingsprinsippet var ment å virke slik at lovgivende og utøvende makt skulle føre kontroll med dømmende makt».

Bakgrunnen for disse påstandene er at Reikerås er personlig uenig i hvordan domstolene avgjør rettssaker. La oss se litt på hva han skriver her. 



Reikerås misforstår maktfordelingsprinsippet. En vesentlig del av maktfordelingsprinsippet er at domstolene skal være uavhengig. Dette er nedfelt i Grunnlovens bestemmelser om den dømmende makt og dommernes svært sterke oppsigelsesvern, se Grl §§22, samt §§88 og §§90. Det er forøvrig et krav i internasjonale menneskerettskonvensjoner at domstolene er uavhengige av statens lovgivende og utøvende forsamlinger. Se EMK art 6.

Reikerås hevder å være ekspert i menneskerettigheter, men overser at både EMK og Grunnloven sier noe annet enn det han selv hevder. Dersom Reikerås sitt syn skulle fått gjennomslag, så ville det bety at Storting og regjering ville kunne kontrollere domstolenes avgjørelser. Det er grunnlovsstridig, i strid med menneskerettighetene og i strid med maktfordelingsprinsippet som han forsøker å bruke som argument. 

Stortinget gir lovene, regjeringen utøver forvaltningsmyndigheten innenfor disse lovene, og domstolene dømmer og avgjør saker som oppstår. Regjering eller Storting har ikke anledning til å gripe inn i den dømmende virksomhet - domstolen er suveren, og har siste ordet i avgjørelsen av rettslige tvister. Stortinget og regjeringen kan heller ikke omgjøre dommer som er avsagt. 

Domstolene skal avgjøre saker innenfor rammene av de lover som Stortinget vedtar. Regjeringen skal forvalte, innenfor rammene av de samme lovene. Domstolene skal ikke kontrolleres av Storting eller regjering. Det ville være katastrofalt for rettsikkerheten og demokratiet dersom domstolene ikke var uavhengige i sitt virke.

Reikerås misforstår maktfordelingsprinsippet totalt. Han misforstår en av de mest grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene vi har: Uavhengige domstoler. Dette er faktisk pensum på skolen og noe Reikerås burde vite! 

Til slutt
Det har skjedd en tydelig radikalisering i konspirasjonsmiljøet de senere år. Antisemittisme, antivaksine, anti-barnevern, og mange typer anti-samfunn bobler til overflaten. Fakta biter sjelden på mennesker fra konspirasjonsmiljøet. Forsøker du å gi de selv enkle fakta, så er du straks en del av deres konspirative verden. Marius Reikerås trives godt i dette farvannet. Har kan han lage sine egne ”alternative fakta”, og hvor hans støttespillere roper ”Kumbaya, My Lord” og klapper begeistret i sine hender. Det er ingen grunn til å lytte til Reikerås, han bedriver juridisk frijazz.  




Relaterte bloggposter:
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone




Domstoler, maktfordeling og menneskerettigheter – En lårkort innføring

Det skrives kilometer lange facebookposter og utallige twittermeldinger hvor man på ramme alvor mener at dommere må avsettes, dommer må omgjøres, det hevdes at man er dømt in absentia, offer for justismord, dommere er personlig ansvarlig for dommer og så videre. Det insisteres og forlanges at Domstoladministrasjonen må ta affære og rydde opp. Jeg snakker igjen om det mørkeste helvete av konspirasjonsmiljøet.
Det er ikke Domstoladministrasjonens (DA) oppgave å blande seg inn i avgjørelser og dommer som domstolene fatter. 



Domstolsadministrasjonen virke og oppgaver 
Alle dommere er ansatt av Staten og lønnes av Staten. Domstoladministrasjonen (DA) er det administrative organet som har ansvaret for driften av domstolene: Lokaler, utstyr, støttetjenester, rekvisita, etc. DA har også det formelle arbeidsgiveransvaret for dommerne, og har ansvar for å betale lønn, pensjonsinnskudd og forsikringer. 

Dommerne er uavhengige
Dommerne skal være uavhengig fra politisk styring og kontroll når de treffer sine avgjørelser. Det er altså et krav om at dommerne skal kunne utøve sin gjerning (dømme i rettstvister) uten å være under politisk styring og politisk kontroll. Dommernes uavhengighet er vernet i Grunnloven §95 (mine uthevinger):
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet
Dommerne embedsmenn/kvinner, og de har et meget sterkt oppsigelsesvern: De kan ikke sies opp på grunn av at noen er uenig i domsavgjørelsene. Og det er kun domstolene selv som kan avsette en dommer, se Grl. §22, 2. ledd
Andre embetsmenn [dommere] kan bare suspenderes av kongen og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes uten etter dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Maktfordelingsprinsippet
Er det noe det rotes med i konspirasjonslandskapet så er det hva maktfordelingsprinsippet er og hva det innebærer. Maktfordelingsprinsippet er et politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det var viktig ved utarbeidelsen av den norske Grunnloven i 1814. Det er et prinsipp som er en del av vår konstitusjon i Norge, det vil si at det er et prinsipp som danner fundamentet for hvordan vårt samfunn er organisert.

Stortinget gir lovene, regjeringen utøver forvaltningsmyndigheten innenfor disse lovene, og domstolene dømmer og avgjør saker som oppstår. Regjering eller Storting har ikke anledning til å gripe inn i den dømmende virksomhet - domstolen er suveren, og har siste ordet i avgjørelsen av rettslige tvister. Stortinget og regjeringen kan heller ikke omgjøre dommer som er avsagt. 
Dette fremgår også av Grl. §§88 og 90.

La oss tenke oss følgende scenario: 

Hvordan skulle det vært dersom staten kunne presse domstolen til å dømme slik staten vil? Hvordan ville det vært hvis det var det ledende politiske partiet eller president/statsminister som til enhver tid kunne få kontroll over domstolene?  
  
Det er det vi ser i land som Tyrkia hvor det har vært en utrenskning uten like. Stort sett er all makt nå samlet i hendene på president Recep Tayyip Erdogan. 
Erdogan erklærte seieren: - Dette er en seier for hele Tyrkias befolkning
Erdogans foreslåtte system er unikt i verden, skrev Henri Barkey, leder for Midtøsten-programmet til Woodrow Wilson International Center for Scolars i Washington Post.
– Det utvisker all makt som både den lovgivende og den dømmende makt har hatt over den utøvende, som vil bli samlet i én hånd
Uten den nødvendige maktfordelingen risikerer Tyrkia å ende opp med et autoritært styre, advarte Venezia-kommisjonen i en rapport til Europarådet, som ledes av Thorbjørn Jagland
I Polen har Lov og rettferdighetspartiet, et høyrepopulistisk parti fått igjennom det de kaller en reform som gjør at politikerne får kontroll over domstolene, noe du kan lese her: Nye lover i Polen gir justisministeren kontroll over domstolene.

Så langt har presidenten lagt ned veto mot to av de tre lovene som nasjonalforsamlingen godkjente. Den ene er loven ville i realiteten brakt høyesterett under politisk kontroll, ved at nåværende høyesterettsdommere ble erstattet med dommere valgt av justisministeren, som også er riksadvokat. President Dudas argument er at en riksadvokat ikke bør ha makt til å utnevne høyesterettsdommere. Polens president legger ned veto mot omstridt rettsreform.
Veien til diktatur og enevelde kan være kortere enn vi tror. Vi bør beskytte og hegne om maktfordelingsprinsippet.  

Menneskerettighetenes plass i vårt lovverk 
Norge vedtok menneskerettsloven i 1999 som var en milepæl i rettsutviklingen, ved at blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning. Dette nevnes svært sjeldent i konspirasjonsmiljøet, kanskje fordi man faktisk ikke vet om dette. 

Det ble i 2014 gjort en rekke endringer i grunnloven.  
Kunngjøring av endringer i Grunnloven (menneskerettigheter)
Stortinget vedtok tirsdag 13. mai 2014 en rekke endringer i Grunnloven. Formålet med vedtakene var å styrke menneskerettighetene i Grunnloven, og hadde sin bakgrunn i Menneskerettighetsutvalgets rapport fra desember 2011 (Dok.nr.16 (2011-2012).
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har også regler om domstolene. I artikkel 6 kan man lese dett:
For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov
Domstolen skal altså være uavhengig. Staten har forpliktet seg til dette både gjennom vedtakelsen av Grunnloven og ved å forplikte seg til å overholde reglene i EMK.

Domstoladministrasjonen er ikke en ankeinstans.
Det er helt åpenbart at DA ikke kan gripe inn i den virksomheten som dommere utøver når de behandler og avgjør rettstvister. Det ville det være et brudd på EMK art 6, Grl. §§22, 88 og 95, samt maktfordelingsprinsippet. 
Det samme vil gjelde forsøk på inngripen fra andre offentlige organer. Dermed blir det uforståelig den hylingen man ser fra særlig konspirasjonsmiljøet hvor man tilsynelatende hevder å være svært opptatt av menneskerettigheter og grunnloven. Det er helt åpenbart at DA ikke kan gripe inn i den virksomheten som dommere utøver når de behandler og avgjør rettstvister. Så hva gjør man hvis man er misfornøyd med en dom? Man kan anke til en høyere rett. Men når ankemulighetene er uttømt er dommen rettskraftig, og slik må det være i en rettsstat. 

Det hyles og skrikes i konspirasjonsmiljøet, og det er som regel alle andres feil når livet ikke ble slik man kanskje så for seg. 
Det har skjedd en tydelig radikalisering i konspirasjonsmiljøet som er blitt mer synlig de senere år. Antisemittisme, antivaksine, anti-barnevern, anti-samfunn og andre ville historier har boblet til overflaten, noe som bare har akselerert etter at Donald Trump vant valget i USA. Fakta biter sjelden på mennesker fra konspirasjonsmiljøet. Forsøker du å gi de selv enkle fakta, så er du straks en del av deres konspirative verden. Det jeg har gitt en lårkort innføring i her, er ikke noe annet enn pensum på skolen i dag. 



Relaterte bloggposter:
Har offentlig ansatte ytringsfrihet?
I konspirasjonsmiljøet møtes kritikk med hets og sjikane
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone





Har offentlig ansatte ytringsfrihet?

Tenk deg følgende: En ansatt arbeidstaker skriver en kommentar på Facebook eller lager en blogg om noe som ikke handler om vedkommendes jobb, men om et helt annet. Noen reagerer på det som skrives, men i stedet for å ta det opp direkte, innlede en dialog og kanskje innlede til en sober debatt, så kontaktes arbeidsgiveren til den som har skrevet kommentaren eller bloggen. I det kullsorte helvete av konspirasjonsmiljøet hersker det en mening om at arbeidstakere ikke har lov å ytre seg offentlig. Gjør de det, så er det helt legitimt å ringe eller tilskrive arbeidsgiver og kreve den ansatte oppsagt, innlegg fjernet, at arbeidstakeren offentlig beklager. Arbeidsgivere avkreves en «forsikring» at slikt ikke må skje igjen. Ellers vil de bli oppringt, motta mailer og bli tagget i innlegg på sosiale medier fremover.


Å kontakte arbeidsgivere er en uting. Den enkelte ansatte er sårbare, fordi det kan skape gnisninger i forhold til ledelsen, samtidig som det blir et irritasjonsmoment, fordi travle ledere bør ha annet å gjøre enn å besvare meningsløse klager fra dilettanter og premiekverulanter. Særlig offentlig ansatte er likevel utsatt, fordi offentlig forvaltning i praksis krever at selv de mest utrolige henvendelser gis seriøse og høflige svar. 
Det er nå blitt like naturlig å kontakte arbeidsgiveren til mennesker som har sagt noe vi ikke liker på nett som det er å kontakte foreldrene til barn som har gjort noe galt.
Fri Fagbevegelse - Opplevd netthets på jobben? Dette kan du forvente av sjefen din. Fellesorganisasjonen (FO) jobber for at den nye forskriftsbestemmelsen for arbeidsmiljølovenfor vold og trusler også skal inneholde nettsjikane. Kan også anbefale hva Advokat Jon Wessel-Aas skriver om offentlig ansattesytringsfrihet.

Hvor sterkt vern har en ansatt i slike situasjoner?
Temaet kan være komplisert og det er nødvendig å avgrense dette til hovedregler og kjerneproblemstillinger. I dette innlegget er det greit å konsentrere seg om offentlig ansatte, men ansatte i private virksomheter har minst like godt vern. 

Ytringsfriheten er en menneskerett
Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnloven §100. Den er også nedfelt i den Europeisk Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter 19.
I arbeidsmiljøloven § 2 A-1 og § 2 A-2 har vi faktisk regler som verner om varslere - arbeidsgiveren har ikke lov å reagere negativt overfor den som varsler om kritikkverdige forhold (i praksis er det noe annet, varslere møter en rekke sanksjoner, formelle og uformelle). Det er et eget tema, og ikke et tema i denne bloggposten.

Ytringsfriheten er en fundamental rettighet i et demokratisk samfunn. Derfor er gjeldende rett innrettet slik at en må ha et særskilt rettslig grunnlag for å nekte noen å ytre seg. Slike grunnlag finnes, f.eks. i form av at visse ytringer er straffebelagt. Dette vil f.eks. gjelde rasistiske ytringer, eller oppfordringer til å gjennomføre straffbare handlinger. 

Det kan i mange tilfeller være snakk om taushetsplikt som betyr at man ikke uten videre kan ytre seg om forhold som gjør at taushetsplikten blir brutt.

La oss se hva Sivilombudsmannen sier om Lojalitetsplikt og ytringsfrihet:
"Sivilombudsmannen oppsummerer det slik: Når lovligheten av en ansatts ytring skal vurderes, må hensynene bak lojalitetsplikten i det konkrete tilfellet veies mot hensynene bak ytringsfriheten, i tråd med Grl. § 100 annet og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2. Ved avveiningen må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en menneskerett, beskyttet av Grunnloven og EMK, mens lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp, som skal ivareta arbeidsgiverens interesser. Dette betyr at det er begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes. Begrunnelsen må være relevant og tilstrekkelig i den enkelte sak, og begrensningene må være forholdsmessige. Generelt skal det mye til før lojalitetshensynet tilsier begrensninger i ytringsfriheten."

Saklig begrensing: Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold
Spørsmålet er ikke om en offentlig ansatt har ytringsfrihet. Spørsmålet er om lojalitetsplikten i arbeidsforhold setter en grense. Dersom en arbeidstaker går over grensen for lojalitetsplikten, så kan arbeidsgiver reagere med arbeidsrettslige sanksjoner (advarsel, oppsigelse, dementering/sletting av ytringer).
Alle arbeidstakere har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Dette betyr at en i sitt virke og ellers skal oppføre seg slik det gagner arbeidsgivers interesser.

Sivilombudsmannen formulerer det slik 
"Lojalitetsplikten innebærer at ansatte har plikt til å opptre lojalt i forhold til den virksomheten de arbeider i. Dette betyr imidlertid ikke at arbeidsgiver har fri adgang til å regulere eller sanksjonere ytringer som ansatte fremsetter på egne vegne, etter sin egen forventning til de ansattes lojalitet.  Tilgang til informasjon og en informert offentlig debatt er viktig for et velfungerende demokrati. Ansatte vil kunne ha spesiell kompetanse, innsikt og erfaring knyttet til arbeidsforholdet. Det vil ofte være nettopp i egenskap av å ha førstehånds kjennskap til området, at den ansattes ytringer har betydning i den offentlige debatten." Kilde
Det er en god oppsummering.  

Det er et par viktige poenger i resonnementet:
Offentlig ansatte har vid ytringsfrihet dersom de fremsetter ytringer på egne vegne. 
Innebygget i dette resonnementet ligger også at publikum ikke uten videre kan sette likhetstegn mellom den ansatte og den virksomheten vedkommende arbeider i. Dersom en gjorde det, så ville ytringsfriheten bli dramatisk redusert, noe som ville være i strid med Grunnloven, EMK, m.v.

Dersom den ansatte uttaler seg på egne vegne, så har vedkommende sterkt vern.
Å uttale seg på arbeidsgivers vegne kan den ansatte derimot ikke gjøre uten videre. Spørsmålet vil være - Hvor langt kan den ansatte gå?
Det finnes ikke noen knivskarpe grenser. Men noen retningslinjer kan trekkes opp. 
Justisdepartementet sier i St.meld. nr. 26 (2003–2004) at bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgiverens interesser på en unødvendig måte kan anses som illojale.

I noen tilfeller vil heller ikke dette være tilstrekkelig til å sette grenser for ytringene. 
Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgiverens interesser kan bli skadelidende. Et eksempel på dette kan være at ytringen dreier seg om et sentralt samfunnsspørsmål, er en del av en pågående offentlig debatt av en viss interesse, etc. Dersom ytringen ikke kan anses for å være uttrykk for kontroversielle synspunkter, så må arbeidsgiver også tåle at ytringen fremsettes selv om den kan være skadelig for arbeidsgiver.

Sivilombudsmannen har en ganske bred praksis på området. 
Det er flere avgjørelser som konstaterer at arbeidsgiver ikke har anledning til å begrense eller reagere på ansattes ytringer. Grensen går på om det foreligger "åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens interesser." Foreligger ikke dette, så er ytringen lovlig og innenfor det arbeidstakeren kan gjøre uten å få negative reaksjoner fra arbeidsgiveren.
"Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass." Kilde

Hva er poenget med å ringe eller tilskrive arbeidsgiveren når en reagerer på noe en person har skrevet på facebook/twitter eller i en blogg? 


Dersom ytringen er fremsatt på egne vegne, så er det å anse som merkelig og direkte ufint at arbeidsgiver kontaktes. En del gjør det likevel, særlig kverulanter fra konspirasjonsmiljøet. Motivet er åpenbart å stoppe ytringen, kneble den som uttaler seg, unngå at ytringer som en personlig ikke liker blir fremsatt i offentlig debatt og lignende. Dette mens de selv holder fanen høyt og tilsynelatende er svært så opptatt av ytringsfriheten. 

Dette er svært uheldig for offentlig debatt! Offentlig ansatte (og privat ansatte) kan, som alle andre, delta i offentlig debatt. Dersom en er uenig i det som fremsettes, så er metoden å komme med motytringer. Slik skal en debatt virke.

For den som vil ha en mer dyptgående analyse, sjekk ut Jon Wessel-Aas sin artikkel her
Samt hans artikkel -  Krenkelser av ytringsfriheten til offentlig ansatte




Kilder: 
Sivilombudsmannen (2014) - Regulering av ansattes ytringsfrihet
Sivilombudsmannen (2013) - Sak om ansattes ytringsfrihet