Har offentlig ansatte ytringsfrihet?

Tenk deg følgende: En ansatt arbeidstaker skriver en kommentar på Facebook eller lager en blogg om noe som ikke handler om vedkommendes jobb, men om et helt annet. Så reagerer noen på det som skrives, men I stedet for å ta det opp direkte, innlede en dialog med vedkommende og kanskje sågar innlede en debatt, så kontaktes arbeidsgiveren til den som har skrevet kommentaren eller bloggen. 

I det kullsorte helvete av konspirasjonsmiljøet hersker det en mening om at arbeidstakere ikke har lov å ytre seg offentlig. Og gjør de det, så er det helt legitimt å ringe eller tilskrive arbeidsgiver og kreve den ansatte oppsagt, innlegg fjernet, at arbeidstakeren offentlig beklager, ikke minst avkreves arbeidsgivere en «forsikring» at slikt ikke må skje igjen. Ellers vil de bli oppringt, motta mailer og bli tagget i innlegg på sosiale medier fremover.




Å kontakte arbeidsgivere er en uting. Den enkelte ansatte er sårbare, fordi det kan skape gnisninger i forhold til ledelsen, samtidig som det blir et irritasjonsmoment, fordi travle ledere bør ha annet å gjøre enn å besvare meningsløse klager fra dilettanter og premiekverulanter. Særlig offentlig ansatte er likevel utsatt, fordi offentlig forvaltning i praksis krever at selv de mest utrolige henvendelser gis seriøse og høflige svar. 
Det er nå blitt like naturlig å kontakte arbeidsgiveren til mennesker som har sagt noe vi ikke liker på nett som det er å kontakte foreldrene til barn som har gjort noe galt.
Fri Fagbevegelse - Opplevd netthets på jobben? Dette kan du forvente av sjefen din. Fellesorganisasjonen (FO) jobber for at den nye forskriftsbestemmelsen for arbeidsmiljølovenfor vold og trusler også skal inneholde nettsjikane. Kan også anbefale hva Advokat Jon Wessel-Aas skriver om offentlig ansattesytringsfrihet.

Hvor sterkt vern har en ansatt i slike situasjoner?
Temaet kan være komplisert og det er nødvendig å avgrense dette til hovedregler og kjerneproblemstillinger. I dette innlegget er det greit å konsentrere seg om offentlig ansatte, men ansatte i private virksomheter har minst like godt vern. 

Ytringsfriheten er en menneskerett
Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnloven §100. Den er også nedfelt i den Europeisk Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter 19.
I arbeidsmiljøloven § 2 A-1 og § 2 A-2 har vi faktisk regler som verner om varslere - arbeidsgiveren har ikke lov å reagere negativt overfor den som varsler om kritikkverdige forhold (i praksis er det noe annet, varslere møter en rekke sanksjoner, formelle og uformelle). Det er et eget tema, og ikke et tema i denne bloggposten.

Ytringsfriheten er en fundamental rettighet i et demokratisk samfunn. Derfor er gjeldende rett innrettet slik at en må ha et særskilt rettslig grunnlag for å nekte noen å ytre seg. Slike grunnlag finnes, f.eks. i form av at visse ytringer er straffebelagt. Dette vil f.eks. gjelde rasistiske ytringer, eller oppfordringer til å gjennomføre straffbare handlinger. 

Det kan i mange tilfeller være snakk om taushetsplikt som betyr at man ikke uten videre kan ytre seg om forhold som gjør at taushetsplikten blir brutt.

La oss se hva Sivilombudsmannen sier om Lojalitetsplikt og ytringsfrihet:
"Sivilombudsmannen oppsummerer det slik: Når lovligheten av en ansatts ytring skal vurderes, må hensynene bak lojalitetsplikten i det konkrete tilfellet veies mot hensynene bak ytringsfriheten, i tråd med Grl. § 100 annet og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2. Ved avveiningen må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en menneskerett, beskyttet av Grunnloven og EMK, mens lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp, som skal ivareta arbeidsgiverens interesser. Dette betyr at det er begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes. Begrunnelsen må være relevant og tilstrekkelig i den enkelte sak, og begrensningene må være forholdsmessige. Generelt skal det mye til før lojalitetshensynet tilsier begrensninger i ytringsfriheten."

Saklig begrensing: Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold
Spørsmålet er ikke om en offentlig ansatt har ytringsfrihet. Spørsmålet er om lojalitetsplikten i arbeidsforhold setter en grense. Dersom en arbeidstaker går over grensen for lojalitetsplikten, så kan arbeidsgiver reagere med arbeidsrettslige sanksjoner (advarsel, oppsigelse, dementering/sletting av ytringer).
Alle arbeidstakere har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Dette betyr at en i sitt virke og ellers skal oppføre seg slik det gagner arbeidsgivers interesser.

Alle arbeidstakere har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Dette betyr at en i sitt virke og ellers skal oppføre seg slik det gagner arbeidsgivers interesser.

Sivilombudsmannen formulerer det slik 
"Lojalitetsplikten innebærer at ansatte har plikt til å opptre lojalt i forhold til den virksomheten de arbeider i. Dette betyr imidlertid ikke at arbeidsgiver har fri adgang til å regulere eller sanksjonere ytringer som ansatte fremsetter på egne vegne, etter sin egen forventning til de ansattes lojalitet.  Tilgang til informasjon og en informert offentlig debatt er viktig for et velfungerende demokrati. Ansatte vil kunne ha spesiell kompetanse, innsikt og erfaring knyttet til arbeidsforholdet. Det vil ofte være nettopp i egenskap av å ha førstehånds kjennskap til området, at den ansattes ytringer har betydning i den offentlige debatten." Kilde
Det er en god oppsummering.  

Det er et par viktige poenger i resonnementet:
Offentlig ansatte har vid ytringsfrihet dersom de fremsetter ytringer på egne vegne. 
Innebygget i dette resonnementet ligger også at publikum ikke uten videre kan sette likhetstegn mellom den ansatte og den virksomheten vedkommende arbeider i. Dersom en gjorde det, så ville ytringsfriheten bli dramatisk redusert, noe som ville være i strid med Grunnloven, EMK, m.v.

Dersom den ansatte uttaler seg på egne vegne, så har vedkommende sterkt vern.
Å uttale seg på arbeidsgivers vegne kan den ansatte derimot ikke gjøre uten videre. Spørsmålet vil være - Hvor langt kan den ansatte gå?
Det finnes ikke noen knivskarpe grenser. Men noen retningslinjer kan trekkes opp. 
Justisdepartementet sier i St.meld. nr. 26 (2003–2004) at bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgiverens interesser på en unødvendig måte kan anses som illojale.

I noen tilfeller vil heller ikke dette være tilstrekkelig til å sette grenser for ytringene. 
Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgiverens interesser kan bli skadelidende. Et eksempel på dette kan være at ytringen dreier seg om et sentralt samfunnsspørsmål, er en del av en pågående offentlig debatt av en viss interesse, etc. Dersom ytringen ikke kan anses for å være uttrykk for kontroversielle synspunkter, så må arbeidsgiver også tåle at ytringen fremsettes selv om den kan være skadelig for arbeidsgiver.

Sivilombudsmannen har en ganske bred praksis på området. 
Det er flere avgjørelser som konstaterer at arbeidsgiver ikke har anledning til å begrense eller reagere på ansattes ytringer. Grensen går på om det foreligger "åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens interesser." Foreligger ikke dette, så er ytringen lovlig og innenfor det arbeidstakeren kan gjøre uten å få negative reaksjoner fra arbeidsgiveren.
"Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass." Kilde

Hva er poenget med å ringe eller tilskrive arbeidsgiveren når en reagerer på noe en person har skrevet på facebook/twitter eller i en blogg? 


Dersom ytringen er fremsatt på egne vegne, så er det å anse som merkelig og direkte ufint at arbeidsgiver kontaktes. En del gjør det likevel, særlig kverulanter fra konspirasjonsmiljøet. Motivet er åpenbart å stoppe ytringen, kneble den som uttaler seg, unngå at ytringer som en personlig ikke liker blir fremsatt i offentlig debatt og lignende. Dette mens de selv holder fanen høyt og tilsynelatende er svært så opptatt av ytringsfriheten. 

Dette er svært uheldig for offentlig debatt! Offentlig ansatte (og privat ansatte) kan, som alle andre, delta i offentlig debatt. Dersom en er uenig i det som fremsettes, så er metoden å komme med motytringer. Slik skal en debatt virke.

For den som vil ha en mer dyptgående analyse, sjekk ut Jon Wessel-Aas sin artikkel her
Samt hans artikkel -  Krenkelser av ytringsfriheten til offentlig ansatte




Kilder: 
Sivilombudsmannen (2014) - Regulering av ansattes ytringsfrihet
Sivilombudsmannen (2013) - Sak om ansattes ytringsfrihet


0 kommentarer:

Legg inn en kommentar