Det er prisverdig å engasjere seg i enkeltskjebner og saker som appellerer til følelsene våre. En enslig mors (ellers fars) kamp mot barnevernet er noe som kan trigge mange av oss, men det er noen røde lys her man må være klar over.
En av de mer kjente sakene i nyere tid som har fått fokus er Silje Garmo flukt til Polen.
 |
| Fra dagblad 21-02-2018 |
«Siri» følte seg forfulgt av det norske barnevernet. Hun fikk gode skussmål fra det norske sykehuset etter fødselen, men barnevernet ikke tok hensyn til dette. De forholdt seg til en bekymringsmelding om kvinnens tidligere medikamentbruk og psykiske helse.
I frykt for å bli fratatt datteren så hun ingen annen utvei enn å forlate landet. Da kvinnen kom til Polen fikk hun tatt hårprøver som dokumenterte at hun ikke hadde brukt andre medikamenter enn Paracet det siste året. I høst søkte hun om asyl i Polen.» Kilde
Garmosaken er en sak hvor det er en rekke røde lys. Hva vet man egentlig om saken? Barnevernet ville sjekke ut en bekymringmelding, det er jo faktisk jobben deres. Hvis det var kvinnens medikamentbruk og psykiske helse barnevernet var bekymret for, så kunne det raskt blitt avklart her hjemme. Rent menneskelig så skjønner jeg Garmos reaksjon hvor hun blir fortvilet, men når hun velger å reagere som hun gjør så er det grunn til å stille noen spørsmål, særlig sett i lys at det ble jobbet aktivt i kulissene med at hun kunne rømme til polen.
TV2 - Advokat: – Silje får asyl i Polen
Dagbladet - Advokat: Norsk kvinne på flukt fra barnevernet får asyl i Polen
Aftenposten - Silje Garmo rømte fra det norske barnevernet – har fått midlertidig beskyttelse i Polen
Norske Silje Garmo søkte politisk asyl i Polen fordi hun var redd for å miste barnet sitt til det norske barnevernet. Nå garanterer polsk UD at de vil beskytte henne.
Det bekrefter Jerzy Kwasniewski, jurist og leder av organisasjonen Ordo Iuris i Polen overfor Aftenposten.
– Utenriksdepartementet har i et brev kunngjort at Garmo vil få midlertidig beskyttelse mot rettsforfølgning fra det norske barnevernet. Beskyttelsen gjelder så lenge det er nødvendig, sier han.(artikkelen ligger bak betalingsmur)
Garmo ser ut til å ha fått asyl i Polen ifølge det polske utenriksdepartementet.
Polske myndighetene mener også at Norge bryter den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel åtte om retten til et familieliv, og barnekonvensjonens artikkel ni, om retten til å bo sammen med sine biologiske foreldre. Det må polske myndigheter gjerne mene, men nå er det ikke Polen som avgjør denne type spørsmål, men Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
We would like to inform you that after another review of the case brought by a citizen of the Kingdom of Norway and her minor daughter represented by her, the Minister of Foreign Affairs has decided to agree to grant the aforementioned persons asylum within the meaning of Art. 90(1) of the Act on Granting Protection to Foreigners in the Territory of the Republic of Poland.
The decision implements the constitutional guarantees of protection of motherhood and parenthood (Art. 18 of the Polish Constitution), the protection of family life (Art. 47 of the Polish Constitution), the protection of parents and parental authority against arbitrariness of public authorities (Art. 48 of the Polish Constitution) and the protection of the rights of the child (Art. 72(1) of the Polish Constitution), which represent guidelines for state organs in actions taken in cases relating to children and the family.
The implementation and protection of the aforementioned fundamental values that underlie the Polish constitutional system also represent an "important interest of the Republic of Poland" referred to in Art. 90(1) of the Act on Act on Granting Protection to Foreigners in the Territory of the Republic of Poland.
The aforementioned Norwegian citizen is a legal and registered resident of Poland, as a citizen of the European Economic Area, and as such she could reside permanently in our country. However the fact that she filed a motion to have her case reviewed again indicates that she had been concerned with the possibility that the Norwegian authorities could claim her return. The decision to grant asylum accommodates her concerns and is aimed at providing guarantees of protection in the territory of the Republic of Poland.
At the same time it should be noted that the Head of the Office for Foreigners issues the relevant administrative decision to grant asylum on the basis of the Minister of Foreign Affairs' decision. Kilde: Ministry of Foreign Affairs Republic of PolandIfølge kvinnens polske advokat Jerzy Kwasniewski, (som i tillegg leder den konservative, ideelle, juridiske stiftelsen «Ordo Iuris», som også er en høringsinstans for Polske myndigheter) mener han at Norge bryter menneskerettighetene.
Polske myndighetene mener også at Norge bryter den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel åtte om retten til et familieliv, og barnekonvensjonens artikkel ni, om retten til å bo sammen med sine biologiske foreldre. Det må polske myndigheter gjerne mene, men nå er det ikke Polen som avgjør denne type spørsmål, men Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Etter at jeg begynte å grave i hvor aktivistgruppen henter sin støtte fra, så avtegnet det seg er klart mønster - Øst-europeiske kristenkonservative politikere og organisasjoner er viktige støttespillere.
Hvem og hva er Ordo Luris?
Ordo Iuris er en organisasjon som er imot selvbestemt abort, skilsmisse og er en talsorganisasjon for å bevare patriarkalske familiestrukturer som tilhører et annet århundre.Dette er kort og godt en organisasjon som i sitt vesen ikke er særlig opptatt av menneskerettigheter eller kvinners rettigheter. De har også stor påvirkning politisk. Den sittende regjering i Polen bruker Ordo luris som høringsinstans og får juridiske råd om familiepolitikk m.m.
Kvinnefronten - International ultra-conservative anti-abortion lobbying
Ordo Iuris er en organisasjon som er imot selvbestemt abort, skilsmisse og er en talsorganisasjon for å bevare patriarkalske familiestrukturer som tilhører et annet århundre.Dette er kort og godt en organisasjon som i sitt vesen ikke er særlig opptatt av menneskerettigheter eller kvinners rettigheter. De har også stor påvirkning politisk. Den sittende regjering i Polen bruker Ordo luris som høringsinstans og får juridiske råd om familiepolitikk m.m.
Kvinnefronten - International ultra-conservative anti-abortion lobbying
Despite the fact Ordo Iuris was founded only in 2013 it is already among organizations consulted by the Polish Government within the legislative process. Third parties interventions by the Ordo Iuris Institute were accepted by Polish courts, including Supreme Court of the Republic of Poland.
Ordo Iuris provided the legal and analytic background for the “Stop abortion” initiative. All experts working with this organization are lawyers.
Ordo Iuris is part of an international network of organizations that pursue the same ultra conservative goals around the world. In the logo of the institute one sees the Lion of Judah, a symbol of Jesus derived from the Old Testament. The same lion is part of the logo of Tradição, Família e propriedade (TFP – Tradition, Family and Property), an organization born in Latin America, precisely in Brazil in 1960 to defend Christianity against the threat of Freemasons and Communism. Soon they’ve began international expansion, establishing offices in about 30 countries worldwide. Today, most intensive work is done in Latin America, but also in Germany, France and the USA. They are famous for their actions against the right to abortion and LGBT rights demands (lesbian, gay, bisexual and transgender). Skrevet av Greta Gober
European Humanist Federation - Ordo Iuris is a very conservative anti-choice association trying to influence European legislation through legal expertise.
Conservative Christian legal think tank providing legal analysis primarily on ECHR cases, but also to the Commission (e.g. One of Us) and to the OSCE. Has created a group of Conservative ‘lawyers’ and acts as a legal umbrella for conservatism in the areas of religious freedom/anti-discrimination. Ordo Iuris opposes abortion in all cases, same-sex marriage and civil partnerships and sexual education.Jacobin - Poland’s Abortion Wars
The new proposed law, which started the current “abortion wars” in Poland, was submitted to the parliament by a citizens’ organization, Ordo Iuris. The project was immediately backed up by key figures in Polish politics: the prime minister, Beata Szydło; Jaroslaw Kaczynski, the leader of the right-wing Law and Justice Party, along with the majority of PiS parliament members; and the National Council of Bishops, who issued a letter supporting the complete criminalization of abortion.This all happened over the last days of March, and immediately led to a massive women’s mobilization. Almost one hundred thousand women joined the new internet group against the legislation.
Polen velger å lage en slags PR-jippo av denne saken hvor de skyver Ordo Iuris foran seg, som står for selve jippoen sammen med Kristen Koalisjon Norge (KNN) her hjemme. Med seg på laget har de fått en håndfull aktivister som villig lar seg bruke som nyttige idioter i et spill de ikke ser ut til å skjønne omfanget av.
Polske myndigheter kan selvfølgelig ikke lage for mye ut av denne saken selv, fordi det ikke er noen sak i utgangspunktet, men de ser seg selvfølgelig tjent med at kristenkonservative organisasjoner som hegner om patriarkalske familieverdier blir lyttet til, sammen med Norske aktivister som Rune Fardal, Marius Reikerås og Elin Gregusson med flere hvor deres jobb er å lage så mye ståhei de kan rundt saken.
En liten oppsummering
I 2014 klarte en liten gruppe mennesker å innynde seg hos stortingsrepresentant Ulf Isak Leirstein som satt i justiskomiteen på Stortinget for Fremskrittspartiet. Meningen var at denne gruppen skulle jobbe med menneskerettigheter. Det ble en del rabalder da det viste seg at flere av gruppens medlemmer var og er godt plantet i det norske konspirasjonsmiljøet. Du kan lese om de her og her
I ruinene av Rettsikkerhetsgruppen ulmer det i glørne enda. Noen av personene som var med i gruppen er fremdeles aktive og samarbeider tett, særlig gjelder dette i relasjon til aktivisme mot barnevernet og deres særegne tolkinger av menneskerettighetene. Marius Reikerås, Rune Fardal og Elin Gregusson er talspersoner for et aktivistmiljø hvor de har litt ulike roller. Det er kort og godt et konspirativt roteloft du ikke trodde eksisterte noe annet sted enn i en dårlig tegneserie.
Elin Gregusson omtaler og roser Jerzy Kwaśniewski, som også er Silje Garmoe polske advokat. Han er også styreleder i organisasjonen Ordo Iuris.
Elin Gregusson omtaler og roser Jerzy Kwaśniewski, som også er Silje Garmoe polske advokat. Han er også styreleder i organisasjonen Ordo Iuris.
Nei, det er ikke flere nordmenn som har flykter fra barnevernet og søker asyl i Polen. Det er ikke noen grunn til å tvile på at Gregusson mener at myndighetene gir media ordre om å ikke skrive om saker aktivistgruppen er opptatt av, men det er feil. Dette er argumenter som brukes flittig av konspirasjonsmiljøet, men er på ingen måte riktig.
Det er alt for mye som er uklart rundt saken, som bygger utelukkende på morens versjon. Det er heller ikke påfallende tyst i media, hverken om denne saken, eller andre saker som omhandler barnevernet.
Her hjemme har Kristen Koalisjon Norge (KKN), ledet av pastor Jan-Aage Torp kastet seg inn kampen mot barnevernet. KKN har de samme holdninger til familieverdier som Ordo Iuris. På KKN sine websider kan vi lese at Ordo Iuris i begynnelsen av januar 2019 lanserte sin faglige granskningsrapport om det norske fosterhjemsystemet og barnevernet fredag-lørdag 4.-5. januar på Comfort Hotel Karl Johan, hvor KKN har sitt strategiseminar. Rapporten er vissvass og har på ingen måte barns rettigheter i tankene.
Garmo blir brukt som en brikke i et politisk spill hvor polske politikere og fundamentalistiske kristenkonservative krefter sammen med aksjonister her hjemme har motiver for å demonisere norsk barnevern, og som kynisk bruker saken i en kampanje for å fremme patriarkalske familieverdier, verdier vi har kastet på båten for lenge siden.
Det er kommet kritikk, berettiget kritikk. 15.12.2018 kunne vi lese et innlegg fra Oddbjørn Johannessen, amanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag på Universitetet i Agder. Verdidebatt - Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern.
Det er en oppsiktsvekkende kobling mellom Kristen Koalisjon Norge (KKN), ledet av pastor Jan-Aage Torp, og konservative polske katolikker i organisasjonen Ordo Iuris i kampen mot norsk barnevern. Samarbeidet har nylig resultert i at den norske kvinnen Silje Garmo, som i mai 2017 flyktet fra barnevernet med sin lille datter, nå har fått det polske utenriksdepartementets beskyttelse.
Hva slags ideologisk fundament finner vi så i KKN og Ordo Iuris? På KKNs hjemmesider kan vi lese at et av målene for organisasjonen er «å gjeninnføre familien og det biologiske prinsipp som overordnet i omsorgen for Norges barn». Og i mer uformelle kommentarer i sosiale medier heter det stadig at den norske staten «stjeler» barn fra foreldrene. Retorikken er hard og uforsonlig. Barnevernet er definert som en ondskapsfull fiende av familien og et demokratisk samfunn.Les resten herReaksjonene fra aktivisthold lot ikke vente på seg. Rune Fardal er raskt på ballen og det er selvfølgelig i hans øyne staten som er på banen her. Retorikken går rett hjem hos Fardals disipler. Blant Fardals følgere er det mye dumskap og faktaresistente mennesker. Det er tilknytningen til flokken og dets leder/talspersoner viktigere enn realitetsorienteringen og fakta, så de søker hele tiden etter bekreftelser på at det de tror og ønsker er rett.
Nylig har Oddbjørn Johannessen kommet med en oppfølger til sitt innlegg fra 15.12.18
Verdidebatt - Kristen Koalisjon Norge (KKN) med "ærespris" til Polen – men pressen var ikke velkommen.
Konferansen har vært slått stort opp på de mange bloggene og Facebook-sidene Jan-Aage Torp administrerer. Hovedpunktene i konferanseprogrammet later til å ha vært utdelingen av en nystiftet «ærespris» («Nation of Honor Reward») til den polske regjeringen ved statsminister Mateusz Morawiecki – og presentasjonen av en kritisk rapport om norsk barnevern laget av den katolske organisasjonen Ordo Iuris. Representanter for Ordo Iuris, en polsk parlamentariker fra regjeringspartiet «Lov og rettferdighet», visepresidenten i den rumenske nasjonalforsamlingen, en EU-parlamentariker fra den kristenkonservative blokken ECPM – samt en skotsk «profet» har vært hovedgjester.
Det hele framstår som en besynderlig blanding av ekstrem kristendom og ekstrem politikk – der hovedpoenget ser ut til å være en sverting av Norges renommé internasjonalt. Begrunnelsen for tildelingen av «æresprisen» gir Torp i et brev til den polske statsministeren: Polen har gitt politisk asyl til en norsk kvinne på flukt fra barnevernet, og dessuten vektlegges «Polens historiske stillingtagen for jødefolket».
Hva slags ideologisk fundament finner vi så i KKN og Ordo Iuris? På KKNs hjemmesider kan vi lese at et av målene for organisasjonen er «å gjeninnføre familien og det biologiske prinsipp som overordnet i omsorgen for Norges barn». Og i mer uformelle kommentarer i sosiale medier heter det stadig at den norske staten «stjeler» barn fra foreldrene. Retorikken er hard og uforsonlig. Les resten herTradisjonelt overlater polske familier verken barn eller eldre til statlig omsorg i den grad vi gjør her hjemme. Istedenfor så trår familien til og tar vare på hverandre på tvers av generasjonen, noe vi ikke gjør i like stor grad her hjemme.
Barnevernet i Polen tar i hovedsak over omsorgen i ekstreme situasjoner når det er snakke om grov fysisk vold og tungt rusmisbruk. Selv om det er forbudt ved lov å slå barn også i Polen, er det undersøkelser som viser at så mange som hver tredje polakk er enig i påstanden at "litt juling ikke er skadelig for barn". I en del lukkede kristne miljøer foregår kristen oppdragervold, hvor det oppfordres til å slå barna, fordi det «står jo i bibelen». Det praktiseres fysisk avstraffelse hvor det er viktig at risingen av barn er hard nok og varer lenge nok til barnets gråt endret seg fra det vi kan kalle opprørsgråt (cry of rebellion) til forsoning/angergråt (cry of repentence).
Polen har sitt å stri med hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Lov - og Rettferdighetspartiet ble riktignok valgt et via demokratiske valg. Når de fikk makten angrep de domstolenes uavhengighet i den såkalte justisreformen. Det gir parlamentet politisk kontroll over domstolsrådet. Det betyr at Polens demokrati undergraves innenfra ved bruk av demokratiske institusjoner.
Greit å minne om at det har vært omfattende demonstrasjoner i Polen mot den såkalte justisreformen hvor domstolene blir underlagt politisk kontroll. Det Polen gjør er å demontere maktfordelingsprinsippet som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det er trist å se at demokrati og pressefrihet ser ut til å gå i revers i Polen. Det er derfor ikke så merkelig at politikere og kristenkonservative organisasjoner i Polen (og andre land vi ikke bør sammenligne oss med takker for hjelpen de får fra nyttige aksjonistidioter her hjemme.
Interessant at Gregusson tar opp at alle som er kritiske ikke har et fnugg av etisk interesse, faglig forståelse eller nøyaktig forhold til fakta. Nuvel. Det er på denne måten hun reagerer når hun får kritikk. Hun har lange fantasier om at alle som kritiserer henne tilhører en "trollfabrikk" som forfølger særlig henne.
Garmosaken er en velregissert kampanje som Polen bruker som en effektiv lynavleder mot sine egne problematiske forhold til menneskerettigheter og ytringsfrihet. Foran seg skyver Polen den ultrakonservative organisasjonen Ordo Iuris. På den måten kan polske myndigheter holde en viss avstand som ikke vekker for mye oppmerksomhet, rent politisk.
Garmo blir brukt som en brikke i et politisk spill hvor polske politikere og fundamentalistiske kristenkonservative krefter sammen med aksjonister her hjemme har motiver for å demonisere norsk barnevern. Det mest skremmende er at de kynisk bruker saken i en kampanje for å fremme kristenkonservative patriarkalske familieverdier.
Når Ordo Iuris får spørsmål om de vet at Garmo har to barn med to forskjellige fedre, og har en historie hvor hun også tidligere har rømt med barn til utlandet, så nekter de å kommentere det. Det er ingen kritikk av Garmoe, hun må få leve det livet hun vil, men det setter Polen og ikke minst Ordo Iuris sitt engasjement i et klarere lys.
Dette føyer seg inn i et mønster. Pinsebevegelsen (i en rekke land) ble engasjert i norsk barnevern i forbindelse med Naustdal-saken (Bodnariu) for et par år siden. Fem barn ble hentet ut av barnevernet og plassert i ulike fosterhjem av barnevernet og politiet, også i den saken hengte norske aktivister seg på. Barnevernsjefen (og hele familien) i Naustdal ble hengt ut på sosiale medier av aktivisten Rune Fardal og direkte truet.
Greit å minne om at det har vært omfattende demonstrasjoner i Polen mot den såkalte justisreformen hvor domstolene blir underlagt politisk kontroll. Det Polen gjør er å demontere maktfordelingsprinsippet som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det er trist å se at demokrati og pressefrihet ser ut til å gå i revers i Polen. Det er derfor ikke så merkelig at politikere og kristenkonservative organisasjoner i Polen (og andre land vi ikke bør sammenligne oss med takker for hjelpen de får fra nyttige aksjonistidioter her hjemme.
Interessant at Gregusson tar opp at alle som er kritiske ikke har et fnugg av etisk interesse, faglig forståelse eller nøyaktig forhold til fakta. Nuvel. Det er på denne måten hun reagerer når hun får kritikk. Hun har lange fantasier om at alle som kritiserer henne tilhører en "trollfabrikk" som forfølger særlig henne.
Garmosaken er en velregissert kampanje som Polen bruker som en effektiv lynavleder mot sine egne problematiske forhold til menneskerettigheter og ytringsfrihet. Foran seg skyver Polen den ultrakonservative organisasjonen Ordo Iuris. På den måten kan polske myndigheter holde en viss avstand som ikke vekker for mye oppmerksomhet, rent politisk.
Garmo blir brukt som en brikke i et politisk spill hvor polske politikere og fundamentalistiske kristenkonservative krefter sammen med aksjonister her hjemme har motiver for å demonisere norsk barnevern. Det mest skremmende er at de kynisk bruker saken i en kampanje for å fremme kristenkonservative patriarkalske familieverdier.
Når Ordo Iuris får spørsmål om de vet at Garmo har to barn med to forskjellige fedre, og har en historie hvor hun også tidligere har rømt med barn til utlandet, så nekter de å kommentere det. Det er ingen kritikk av Garmoe, hun må få leve det livet hun vil, men det setter Polen og ikke minst Ordo Iuris sitt engasjement i et klarere lys.
Dette føyer seg inn i et mønster. Pinsebevegelsen (i en rekke land) ble engasjert i norsk barnevern i forbindelse med Naustdal-saken (Bodnariu) for et par år siden. Fem barn ble hentet ut av barnevernet og plassert i ulike fosterhjem av barnevernet og politiet, også i den saken hengte norske aktivister seg på. Barnevernsjefen (og hele familien) i Naustdal ble hengt ut på sosiale medier av aktivisten Rune Fardal og direkte truet.
Andre kristenkonservative støttespillere
Det er ikke noen tvil om at særlig Marius Reikerås og Rune Fardal har kontakt med sterkt kristenkonservative politikere fra tidligere østblokkland hvor nasjonalisme blomstrer.
En person som stadig drar opp av hatten er Thomas Zdechovsky fra Tsjekkia. Kristenkonservativ og tilhører partiet Christian and Democratic Union – Czechoslovak People's Party. Han er medlem av Europaparlamentet.
Den samme Valeriu Ghiletchi, er også en moldovsk baptist-pastor. Moldova er ikke akkurat noe fyrtårn for menneskerettighetene, og en religiøs pastor fra en bapistmenighet er ikke nødvendigvis uhildet. Jeg har merket meg at aktivistgruppen også henter mye av sin støtte fra blant annet Christian Coalition World, hvor patriarkalske familieverdier familieverdier står sterkt.
Det hyles alt for ofte om menneskerettsbrudd når barnevernet gjør jobben sin. Selvsagt er det bekvemt av Polen, Tsjekkia, Russland og andre land å flytte fokus på andre lands menneskerettsbrudd. I den sammenhengen er aktivistgruppen nyttige idioter som driver med en merkelig form for fokusforskyvning.
Fakta er at lav bemanning i barnevernet gir et stort trykk på saksbehandlerne. I tillegg sliter barnevernet og psykisk helsevern med koordinere samarbeidet, noe som fagmiljøene har pekt på flere ganger.
Kritikk mot barnevernet er helt på sin plass. De gjør feil som kan få store konsekvenser. Det er tidligere pekt på at barnevernets krav til foreldres omsorgsevne er blitt så strenge, og det er noe av årsaken til at de kanskje er for raske med å fatte vedtak om omsorgsovertakelse. Det er hevdet at barnevernets krav påvirkes av de høye standardene som kreves ellers rundt oss. Det sterkt fokus på måloppnåelse på skolen, i arbeidslivet og nå også på fritiden. Kravene til omsorgsevne settes så høyt at det vil være noen som strever med å med å nå opp til disse idealene. Det rammer særlig ressurssvake og utenlandske familier uten et skikkelig nettverk rundt seg. Barnevernet er også beskyldt for å være for lite kultursensitive.
Er det bare elendighet?
Menneskerettighetsalibiet
En av personene som ofte trekkes frem er Gro Hillestad Thune. Hun er sentral i organisasjonne Kvalitet i barnevernet (KIB). Hun presenteres ofte som tidligere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) Det stemmer ikke, hun var tidligere medlem av Den europeiske menneskerettskommisjonenen, som tidligere var et ledd før EMD. Kommisjonen er nå avviklet og saker går direkte til EMD.
Thune hevder i en artikkel i avisen Dagen at barnevernet er blitt familiekontrollører. Hun har også tidligere hevdet at Barnevernet bedriver maktmisbruk.
I en artikkel fra 2015 antyder hun at barn og familier utsettes for alvorlige overgrep, maktmisbruk og menneskerettsbrudd mange steder i landet. Det kan hende det skjer, men så langt viser fakta det motsatte. Hun virker å være farget av at hun får mange hevdelser fra fortvilte foreldre. Det viser hvor komplisert dette er. Det dannes raskt fronter, og hvor enkeltsaker farger ens egne meninger og holdninger.
Thune har et poeng (fra den samme artikkelen).
Det viser at modellen som Kongsberg kommune har valgt, faktisk fungerer, og kan sikkert tilpasset andre kommuner. Modellen demper også konfliktnivået, det er kort og godt mye lettere å få til et fruktbart samarbeid mellom foreldre og barnevern.
Thune foreslår (fra den samme artikkelen)
Vi har også undertegnet FNs konvensjon for barns rettigheter.
Oppsummert:
Noe av problemer er aktivistgrupper ødelegger for legitim og nødvendig kritikk av barnevernet. De jukser med tall, det kjøres på tåredryppende historier, som i seg selv er alvorlige og triste saker, men hvor faktagrunnlaget aktivistene forholder seg til er foreldres selektive historier som litt for ofte viser seg å være preget av kun foreldrenes versjon.
Det er blitt alt for enkelt å hyle om brudd på menneskerettigheter i saker som ikke en gang er reelle saker. Særlig Rune Fardal Marius Reikerås har bygget seg opp en base av tilhengere som er ressurssvake og faktaresistente, hvor de kan spre det reneste sludder om brudd på menneskerettigheter og barnevernets overgrep, som en rekke ganger viser seg å være saker hvor det foreligger klare bevis på at det har foregått omfattende barnemishandling. Dette er faktisk et marked for Reikerås og Fardal å tilby sine tjenester til mennesker som i all hovedsak ikke er i stand til å ta vare på sine barn, på grunn av rus, psykisk sykdom m.m. Det er ganske stygt det de driver med og det bør definitivt eksponeres.
Elin Gregussons rolle er litt mer perifer, men hun samarbeider fortsatt med Marius Reikerås og Rune Fardal relatert til barnevernsaktivisme.
Hun har opprettet flere Twitter profiler hvor hun driver med ren sjikane mot en hver som kritiserer henne, eller som hun av en annen grunn får et usunt oppheng i, det er etterhvert svært mange. Hun har også laget seg en røverhistorie at hun er forfulgt av Advokat Jon Wessel-Aas, hvor hun mener at han har "hyret inn" en rekke mennesker som har til hensikt å plage henne.
Du kan lese mer om hennes vannvittige adferd og oppførsel i denne bloggposten.
Det er spesielt å se at aktivister henter støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har.
Denne bloggposten ble førstegang postet i Juni 2018 og oppdatert i 2020.
Eksterne bloggposter
Ad hominem - Rune Fardals Økonomiske rot
Ad hominem - Rune Fardal tar betalt for intervjuer
Ad hominem - Rune Fardal tar betalt
Ad hominem - Fardal forsvarer barnemishandling!
Ad hominem - Hva har Rune Fardal og Familie kanalen oppnådd?
Kristin Biesse Bruun -
Artikler
En person som stadig drar opp av hatten er Thomas Zdechovsky fra Tsjekkia. Kristenkonservativ og tilhører partiet Christian and Democratic Union – Czechoslovak People's Party. Han er medlem av Europaparlamentet.
Marius Reikerås hevder på sin FB-vegg at «verdens største menneskerettsorganisasjon» har publisert en rapport med sterk kritikk av det norske barnevernet. Nå er det vel Amnesty International som er verdens største menneskerettsorganisasjon. Det Reikerås viser til en rapport skrevet av en delegat til Europarådet, Valeriu Ghiletchi. Rapporten ligger her. Rapporten er ikke noe Europarådet står bak, eller stiller seg bak.
Den samme Valeriu Ghiletchi, er også en moldovsk baptist-pastor. Moldova er ikke akkurat noe fyrtårn for menneskerettighetene, og en religiøs pastor fra en bapistmenighet er ikke nødvendigvis uhildet. Jeg har merket meg at aktivistgruppen også henter mye av sin støtte fra blant annet Christian Coalition World, hvor patriarkalske familieverdier familieverdier står sterkt.
Det hyles alt for ofte om menneskerettsbrudd når barnevernet gjør jobben sin. Selvsagt er det bekvemt av Polen, Tsjekkia, Russland og andre land å flytte fokus på andre lands menneskerettsbrudd. I den sammenhengen er aktivistgruppen nyttige idioter som driver med en merkelig form for fokusforskyvning.
Elin Gregusson har engasjert seg i kritikk av barnevernet, det er prisverdig, men når kritikken baserer seg på utsagn som dette blir det for dumt:
"Barnevernsindustrien trenger stadig tilførsel av barn, også for å rettferdiggjøre hordene av ansatte ..."Da melder man seg ut av en seriøs debatt om barnevernet.
Fakta er at lav bemanning i barnevernet gir et stort trykk på saksbehandlerne. I tillegg sliter barnevernet og psykisk helsevern med koordinere samarbeidet, noe som fagmiljøene har pekt på flere ganger.
Kritikk mot barnevernet er helt på sin plass. De gjør feil som kan få store konsekvenser. Det er tidligere pekt på at barnevernets krav til foreldres omsorgsevne er blitt så strenge, og det er noe av årsaken til at de kanskje er for raske med å fatte vedtak om omsorgsovertakelse. Det er hevdet at barnevernets krav påvirkes av de høye standardene som kreves ellers rundt oss. Det sterkt fokus på måloppnåelse på skolen, i arbeidslivet og nå også på fritiden. Kravene til omsorgsevne settes så høyt at det vil være noen som strever med å med å nå opp til disse idealene. Det rammer særlig ressurssvake og utenlandske familier uten et skikkelig nettverk rundt seg. Barnevernet er også beskyldt for å være for lite kultursensitive.
Er det bare elendighet?
De som uttaler seg om enkeltsaker i barnevernssaker er stort sett foreldrene eller deres talspersoner og støttegrupperinger. Barnevernet selv avstår stort sett å diskutere enkeltsaker. Det er naturlig siden det faktisk er viktig å beskytte barna, samt at det viser seg svært ofte at det er viktig å verne foreldre, hvor man ikke kan forvente at de skal opptre rasjonelt og saklig i en situasjon hvor de er i en "konflikt" med barnevernet.
Å beskytte seg bak taushetsplikten kan føre til at det dannes av en forvaltningskultur som går sin egne veier, uten nødvendige korrektiver i de tilfellene det bærer galt av sted, for det gjør det noen ganger. Barnevernet ville tjent på å være mer åpne og kanskje i større grad uttaler seg i de saker hvor foreldrene gir barnevernet tillatelse til å oppheve taushetsplikten. Dette er uansett vanskelig avveininger. Av den grunn er det dessverre ofte et ensidig og negativt inntrykk som skapes av Barnevernet i media. Barn som faktisk reddes av barnevernet hører vi ikke så mye om. Det selger ikke like godt, men de gode historiene finnes.
Å beskytte seg bak taushetsplikten kan føre til at det dannes av en forvaltningskultur som går sin egne veier, uten nødvendige korrektiver i de tilfellene det bærer galt av sted, for det gjør det noen ganger. Barnevernet ville tjent på å være mer åpne og kanskje i større grad uttaler seg i de saker hvor foreldrene gir barnevernet tillatelse til å oppheve taushetsplikten. Dette er uansett vanskelig avveininger. Av den grunn er det dessverre ofte et ensidig og negativt inntrykk som skapes av Barnevernet i media. Barn som faktisk reddes av barnevernet hører vi ikke så mye om. Det selger ikke like godt, men de gode historiene finnes.
Erlik.no: Marius var en versting
Et annet eksempel på at Barnevernet burde ha grepet inn tidligere
NRK Dokumentar - Fosterhjem ville ha reddet meg
Menneskerettighetsalibiet
En av personene som ofte trekkes frem er Gro Hillestad Thune. Hun er sentral i organisasjonne Kvalitet i barnevernet (KIB). Hun presenteres ofte som tidligere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) Det stemmer ikke, hun var tidligere medlem av Den europeiske menneskerettskommisjonenen, som tidligere var et ledd før EMD. Kommisjonen er nå avviklet og saker går direkte til EMD.
I en artikkel fra 2015 antyder hun at barn og familier utsettes for alvorlige overgrep, maktmisbruk og menneskerettsbrudd mange steder i landet. Det kan hende det skjer, men så langt viser fakta det motsatte. Hun virker å være farget av at hun får mange hevdelser fra fortvilte foreldre. Det viser hvor komplisert dette er. Det dannes raskt fronter, og hvor enkeltsaker farger ens egne meninger og holdninger.
Thune har et poeng (fra den samme artikkelen).
«1.) Hvordan etablere et kvalitetssikringssystem for barnevernsystemet basert på brukernes erfaringer – både de gode (best practice) og de dårlige?Det er allerede satt i gang et system basert på kvalitetssystemer og best practice. I Kongsberg kommune er det innført familieråd hvor barnevernet inviterer familie og nettverk til å drøfte bekymringen om barnet sammen med dem. Det fungerer og det reduserte antall akuttplasseringer av barn med 90%. Kilde.
Det viser at modellen som Kongsberg kommune har valgt, faktisk fungerer, og kan sikkert tilpasset andre kommuner. Modellen demper også konfliktnivået, det er kort og godt mye lettere å få til et fruktbart samarbeid mellom foreldre og barnevern.
Thune foreslår (fra den samme artikkelen)
2.) Realistiske og overkommelige måter å sikre at barns rettigheter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon/domspraksis fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg etterleves i barnevernssaker».Her sparker Thune inn åpne dører. Barns rettigheter i Norge er godt ivaretatt via lovverket. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov i 1999, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning.
Vi har også undertegnet FNs konvensjon for barns rettigheter.
Oppsummert:
Noe av problemer er aktivistgrupper ødelegger for legitim og nødvendig kritikk av barnevernet. De jukser med tall, det kjøres på tåredryppende historier, som i seg selv er alvorlige og triste saker, men hvor faktagrunnlaget aktivistene forholder seg til er foreldres selektive historier som litt for ofte viser seg å være preget av kun foreldrenes versjon.
Det er blitt alt for enkelt å hyle om brudd på menneskerettigheter i saker som ikke en gang er reelle saker. Særlig Rune Fardal Marius Reikerås har bygget seg opp en base av tilhengere som er ressurssvake og faktaresistente, hvor de kan spre det reneste sludder om brudd på menneskerettigheter og barnevernets overgrep, som en rekke ganger viser seg å være saker hvor det foreligger klare bevis på at det har foregått omfattende barnemishandling. Dette er faktisk et marked for Reikerås og Fardal å tilby sine tjenester til mennesker som i all hovedsak ikke er i stand til å ta vare på sine barn, på grunn av rus, psykisk sykdom m.m. Det er ganske stygt det de driver med og det bør definitivt eksponeres.
Elin Gregussons rolle er litt mer perifer, men hun samarbeider fortsatt med Marius Reikerås og Rune Fardal relatert til barnevernsaktivisme.
Hun har opprettet flere Twitter profiler hvor hun driver med ren sjikane mot en hver som kritiserer henne, eller som hun av en annen grunn får et usunt oppheng i, det er etterhvert svært mange. Hun har også laget seg en røverhistorie at hun er forfulgt av Advokat Jon Wessel-Aas, hvor hun mener at han har "hyret inn" en rekke mennesker som har til hensikt å plage henne.
Du kan lese mer om hennes vannvittige adferd og oppførsel i denne bloggposten.
Det er spesielt å se at aktivister henter støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har.
Denne bloggposten ble førstegang postet i Juni 2018 og oppdatert i 2020.
Relaterte bloggposter og artikler
Radikal Portal - En trussel mot rettssikkerheten
Fritanke - Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en toneBrudd på Menneskerettighetene sa du?Radikal Portal - En trussel mot rettssikkerheten
Fritanke - Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative
Eksterne bloggposter
Ad hominem - Rune Fardals Økonomiske rot
Ad hominem - Rune Fardal tar betalt for intervjuer
Ad hominem - Rune Fardal tar betalt
Ad hominem - Fardal forsvarer barnemishandling!
Ad hominem - Hva har Rune Fardal og Familie kanalen oppnådd?
Kristin Biesse Bruun -
Artikler
TV2 - Advokat: – Silje får asyl i Polen
Dagbladet - Advokat: Norsk kvinne på flukt fra barnevernet får asyl i Polen
Aftenposten - Silje Garmo rømte fra det norske barnevernet – har fått midlertidig beskyttelse i Polen
Dagbladet - Advokat: Norsk kvinne på flukt fra barnevernet får asyl i Polen
Aftenposten - Silje Garmo rømte fra det norske barnevernet – har fått midlertidig beskyttelse i Polen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar