I min forrige bloggpost om barnevernshaterlandskapet tok jeg opp truslene som ansatte i barnevernet må forholde seg til. Det er blitt verre enn noen gang. «Barnevernhaterland» er blitt et sted der konspirasjonsteorier, alternative fakta og trakassering av barnevernsansatte har tatt over for gjennomtenkt og velfundert kritikk av barnevernet.

Barnevernet fortjener kritikk, men kritikken fra aktivistmiljøet er helt ute av proporsjoner. Noe som skremmer meg er at foreldre som er fratatt sine barn, og til og med er domfelt for fysisk og psykisk mishandling av sine barn, får støtte av et miljø og talspersoner som oppfører seg som regelrette bøller. Dette er et miljø de færreste tror eksisterer, men det gjør det, og det er beksvart!

Det nye er at det nå er en splittelse i aktivistmiljøet, hvor noen av dem som tidligere var unyanserte og konfronterende i sin kritikk av barnevernet har moderert sin kritikk, samt har brutt med de verste kreftene i aktivistmiljøet. Det blir ikke tatt godt imot i de mørkeste krokene, hvor trusler og spetakkel er virkemidler som brukes.

limonzest / 123RF Stock Photo

Trusler mot ansatte i barnevernet
Det begynner å komme en del dommer hvor trusler og hets av barnevernsansatte blir slått ned på, men har det noen effekt? Tvilsomt! Dommer respekteres ikke, de bortforklares som angrep på ytringsfriheten, hvor man mener at hets og trusler mot ansatte i barnevernet er en del av denne friheten. Det er imidlertid ikke innenfor vår grunnlovfestede ytringsfrihet å true og hetse ansatte i barnevernet – eller andre.

Høsten 2018 ble Per Einar Guthus dømt til 90 dagers fengsel for å ha truet barnevernslederen i Tønsberg kommune Ellen Fisher og kommunens tidligere advokat Dag Inge Urå. Guthus må sone 30 dager, og de resterende 60 gjøres betinget, med en prøvetid på 2 år.

NRK - Enviktig dom for alle barnevernsansatte

Guthus ble dømt for å ha hetset, krenket og truet Fisher på sin Facebook-side. Tingretten har slått fast at han har publisert bilder av barnevernslederen, og kommet med påstander både om at hun dekker over et pedofilt nettverk, og om at hun har begått straffbare handlinger.

Guthus er også dømt for å ha sjikanert kommunens tidligere advokat. Guthus skal ha påstått at advokaten er en del av et pedofilt nettverk, og at han har brukt narkotika. Den dømte har også oppsøkt ham på kontoret og forstyrret med banking og filming.

Aftenposten - «Nettroll»må sone for trusler mot barnevernsleder på Facebook

Høsten 2018 ble Ruth Ensby domfelt og bøtelagt for krenkelse av privatlivets fred

Ringerikes Blad - Kvinnedømt til betinget fengsel og bot etter krenkende Facebook-innlegg (bak betalingsmur) Hun er dømt til 28 dager betinget fengsel og fikk også en bot på 10 000 kroner. I tillegg må hun betale saksomkostninger til det offentlige på 4000 kroner. Saken dreier seg om et barnebarn av Ruth Ensby som ble tvangsadoptert til en annen familie i 2015. Saken er prøvet i fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten, og er nå er endelig avgjort. Ensby har engasjert seg sterkt, noe som har resultert i personforfølgelse, sjikane og trakassering mot ansatte i barnevernet og mot fosterforeldrene som i dag har omsorgen for barnet.

Bakgrunnen var fem innlegg hun skrev på Facebook, hvor hun etter domstolens mening krenket privatlivets fred for fire ansatte i barnevernet samt til fosterfaren. Hun fikk først et forelegg på 10.000 kroner, men dette nektet hun å vedta og det ble en rettssak. Det spørs om det ikke hadde vært lurere å godta et forelegg. Så noen utklassing som Rune Fardal proklamerer ble det ikke, siden Reikerås som vanlig kom med sin helt egen juridiske forståelse av hvordan menneskerettighetene bør tolkes, helt på siden av norsk og internasjonal rett.

"...dommerne forsto at her sto de ovenfor en jurist av en helt annen dimensjon enn det aktor hadde fremvist" ... Nuvel.

På ulike aktivistfora er Ruth Ensby omtalt som en uredd kvinne som kun har brukt sin ytringsfrihet. Jeg kan skjønne at Ensby har et engasjement og følelser for saken, men det går en grense for hvor langt man kan gå. Jeg har selv vært inne på noen av antibarnevernsgruppene og sett hvordan man heier frem regelrett hets og spetakkel.

Det er stort sett en aktivistgruppe som fronter barnevernssaker åpent og aggressivt. Talspersonene det er snakk om er Marius Reikerås, Rune Fardal og Elin Gregusson. De har ulike roller, men det er ingen tvil om at dette trekløveret samarbeider tett og har gjort det siden den famøse Rettssikkerhetsgruppen fra 2014, ble lagt ned direkte under et TV2 intervju av Ulf Isak Leirstein, som den gang satt i justiskomiteen på stortinget, og foreslo å opprette gruppen. Det ble en del rabalder da det viste seg at flere av gruppens medlemmer var og er godt plantet i det norske konspirasjonsmiljøet. (Marius Reikerås, Elin Gregusson og Rune Fardal mfl. var medlemmer av den gruppen).

Gjør ikke barnevernet noen feil?

Barnevernet får mye kritikk, med rette. Bekymringmeldinger følges ikke opp, de er for lite kultursensitive og kompetansen er kort og godt for dårlig. Men, dette er ikke så veldig interessant for aktivistmiljøet, hvor hovedfokus er omsorgsovertakelser.

I 2017 kom det også en rapport om alvorlige overgrepssaker mot barn «Svik og Svikt» (NOU 2017: 17) hvor det blant annet ble slått fast at Barnevernet er for lite på besøk i hjemmene og snakker for lite med barna det gjelder.

I desember 2018 fremla Helsetilsynet en rapport som omhandlet 106 barnevernssaker fra 60 kommuner. Saker som var blitt behandlet av fylkesnemndene i 2016–2017. Rapporten inneholder både positiv og negativ omtale av barnevernets arbeid. Det som får mest oppmerksomhet er de negative sakene, ikke så rart da det får alvorlige følger for berørte barn og familier.

Rapporten er grundig og god. Det er noen sentrale punkter som går igjen

A: Mange saker preges av svak oppfølging og dårlige analyser. Det er uklarheter om foreldrenes involvering med sikte på vurdering av hjelpetiltak

B: Manglende og for dårlig kompetanse, noe som igjen går ut over hvilke hjelpetiltak som kan brukes.

C: Svikt i koordinering og samarbeid med øvrig hjelpeapparat.

Dette merkelige er at rapportene som foreligger er noe aktivistene ikke er nevneverdig opptatt av. Jeg finner det oppsiktsvekkende.

Jeg kan anbefale å lese Geir Kjell Andersland kronikk som har en god beskrivelse i hva slags utfordringer barnevernet har. Andersland er jurist, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat og kjenner systemet svært godt. Kritikken hans er hard og konsis.

Barneombudet var før jul ute hvor hun spør;

Hvordan skal barnet få god nok omsorg når nye omsorgsgivere ikke vet nok om hvilke behov barnet faktisk har?

Hvert år opplever mange barn så alvorlig omsorgssvikt i hjemmet at de må flyttes i fosterhjem eller på institusjon. Gjennom mine år som dommer, og nå som barneombud, har jeg møtt mange av disse barna.

Forskning viser at dette svært ofte er barn med store, uavdekkede behov, både hva gjelder psykisk og fysisk helse, tannhelse, læring og sosial utvikling. Til tross for dette har vi ikke et system som sikrer kunnskap om hvordan barnets oppvekst har påvirket barnets helse.Manglende kunnskap kan medføre følgefeil med alvorlige konsekvenser, både for det enkelte barn og for samfunnet. Hvis myndighetene ikke selv vet nok om barna når omsorgen overtas, får heller ikke nye omsorgsgivere tilstrekkelig kunnskap til å ivareta barna på en god måte. Ofte betyr dette at barnet må flytte. Gang på gang.

Med mer omfattende kartlegging ville færre barn endt opp på institusjon. Det som ikke omtales er foreldrenes helse, den burde kartlegges bedre, ikke minst samkjøres med barnas helse for å få et totalbilde. Barnevern og helsetjenesten burde samarbeide i mye større grad, men det funger etter hensikten i dag.

Omsorgsovertagelser
Aktivister har noen ganger poenger det er verdt å lytte til, men det drukner veldig fort i spetakkel, hets og sjikane, og et veldig ensidig fokus på omsorgsovertakelser og selektiv bruk av statistikk. Hvordan ligger vi an i forhold til tvangsvedtak/omsorgsovertakelser?

Bruk av tvangsvedtak har gått kraftig ned. Det er noe aktivistene ikke er så veldig opptatt av å formidle. Det kjøres heller på med tåredryppende historier som appellerer til følelsene, og det fungerer jo mye bedre, men for hvem? Hva skal en med fakta, så lenge en kan finne enkelthistorier som forteller en subjektiv vinklet historie, som dessverre eksponeres i full åpenhet på sosiale medier, og hvor det etter hvert viser seg at saken langt fra er så klar og entydig som aktivistene forsøker å fremstille det som.

Selv etter å ha trukket i fra flyktningbarn som kommer til Europa uten foreldre og verge, som ofte inkluderes i denne statistikken, er Norge blant de som har færrest omsorgsovertagelser. Ser man til Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Finland og Sverige så ligger vi under (capita per 1000.)

Sverige:

https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/statistik/2019-8-6261.pdf

Finland

https://thl.fi/web/thlfi-en/statistics/statistics-by-topic/social-services-children-adolescents-and-families/childwelfare

Danmark

https://www.dst.dk/da/Statistik/nyt/NytHtml?cid=31426&fbclid=IwAR3lFUrXVQsKY6cTYu1f_SYuzWWVB2isMt8gUPJ647RtjLvx_uENn79gkYA
https://www.dst.dk/da/Statistik/nyt/NytHtml?cid=28159

Tyskland de siste 20 årene.
https://www.destatis.de/DE/Themen/Gesellschaft-Umwelt/Soziales/Kinderhilfe-Jugendhilfe/Tabellen/schutzmassnahmen.html?fbclid=IwAR0yxVXPTEiWZIacpYKZ5LERYYD5NS7Iz1qznBi1bEfSWtXjOR0uqAIO0FM

https://learning.nspcc.org.uk/research-resources/child-protection-plan-register-statistics/
https://learning.nspcc.org.uk/media/1181/child-protection-register-statistics-england.pdf

Norge

https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnevern/
https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnevern/Oppsummert_status_i_tall_for_barnevernet/#heading13693

En interessant artikkel fra 2016 om tilstandene i Storbritannia. Referanser til nasjonal statistikk i child protective services (cps).

Det dør et barn i uken i UK, pga vanskjøtsel, misbruk og vold i familien.

I Tyskland dør det 3 barn i uken pga samme.

Tim Whewell, mannen bak BBC dokumentarene om barnevernet, sier at det ikke ser ut til å være forskjell på CPS systemet i Norge, bortsett fra aktivismen er sterkere og mer høylytt kontra andre land. Det er antakelig helt riktig.

- Hvorfor er BBC opptatt av norsk barnevern, spør Dagbladet Tim Whewell.
- Det startet med nysgjerrighet om hvorfor det er mer internasjonal oppmerksomhet om norske barnevernssaker enn tilsvarende i andre land. Svaret virker til å være at interessegrupper rundt saker i Norge gjør mer av seg. Det ser ikke ut til å være så store forskjeller på barnevernet i Norge og andre land, sier BBC-reporteren.

Naustdal saken er en nøkkelhendelse i det internasjonale fokuset på det Norske barnevernet. Demonstrasjonene som tok sted i etterkant, er alle dominert av medlemmer innen pinsevenn-menigheten. Hadde en lignende sak forkommet i andre land, hvor tallene for omsorgsovertagelser er langt høyere, kunne man ventet å se det samme. Norge har et beskjedent antall saker i EMD i sammenligning med komparative land, men nå har advokatene funnet ut at det er godt tilrettelagt for å klage denne type saker inn for EMD og vi vil se flere saker fremover.

De fleste kjenner sikkert også til Tim Whewells dokumentar om «Norway's silent scandal» hvor hovedfokus i dokumentaren var en psykiater som jobbet for barnevernet og gjorde en rekke vurderinger om foreldre var skikket som foreldre. Psykiateren ble tiltalt for å ha lastet ned over 4000 timer med barneporno og ca 200 000 bilder. Han ble i tingretten dømt til 22 måneders fengsel. Det er reist spørsmål om hans vurderinger for barnevernet. Her er jeg enig med aktivistene i at det burde vært gjort nye vurderinger i familier hvor psykiateren har vært involvert og det er fattet tvangsvedtak om omsorgsovertakelser hvor hans vurderinger er tillagt vekt.

Vi vet at det er foreldre som mishandler sine barn. Dessverre viser det seg at Politiet ikke har prioritert slike saker høyt nok, noe som førte til at Riksadvokaten i 2018 ba Politiet priorotere etterforskning av vold mot barn høyere. Dessverre har det ikke skjedde så veldig mye siden 2018.

Et ras av saker mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)?
Fra Rett24.no kan vi lese:

«Mer enn 30 barnevernklager mot Norge venter på behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Mange av sakene har ligget på is helt siden det ble klart at den såkalte Strand Lobben-dommen skulle ankebehandles i EMDs storkammer, og nå jobber både EMD og Høyesterett med å følge opp dommen. Høyesterett har, som Rett24 omtalte i oktober, sluppet inn tre ankenektelser og én dom, i barnevernssaker. Sakene skal forhandles i sammenheng, og Høyesterett vil bli satt i storkammer.

Dommene vil bli retningsgivende for fremtidige saker som gjelder omsorgsovertakelse, samvær, tilbakeføring og tvangsadopsjon.»

Saker som gjelder omsorgsovertakelser, er kontroversielle. Det var ventet at Norge ville kunne tape denne type saker.

Den mest kjente saken er som nevnt Strand Lobben vs Norge som ble behandlet i storkammeret i EMD i september 2019, og hvor Norge tapte saken. Akkurat her skal faktisk Marius Reikerås ha skryt for hans bidrag til at saken faktisk kom opp i storkammeret, men det han driver med i ettertid er sterkt kritikkverdig. På sin Facebookprofil kommer han med lange utlegninger at barnet straks må tilbakeføres biologisk mor, og at adopsjonen er opphevet, men så enkelt er selvfølgelig ikke. Reikerås har en del svært fanatiske tilhengere og derfra er det kommet trusler mot adoptivforeldrene, som er postet på Reikerås sine egne Facebooksider hvor navn og adresse ble lagt ut. Dette er Reikerås´ ansvar, men han velger å være taus når han konfronteres med ansvaret han har for hva som legges ut på sin egen Facebook-vegg. Etter det jeg kan se har han slettet dette i ettertid.

Vi vet at det er en del ustabile elementer rundt de nevnte som øker sjansen for at noen kan utføre straffbare handlinger og "ta seg til rette". Det er allerede flere som har reagert på hva han tillater postet fra sine tilhengere på sine sider.

Avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) - storkammer 10.09.19.
Marius Reikerås har flere ganger tatt til orde for at barnet i Lobben saken må tilbake til mor. Han gjør et et stort poeng av at Norge ikke følger opp sine forpliktelser og den 18.12.2019 la han ut følgene innlegg (kopi av mail) på sin facebookside.

Reikerås har som utgangspunkt at barnet må tilbakeføres Trude Lobben. Det er naturligvis ikke så enkelt, men det unnlater Reikerås å nevne.

Jeg har fått en advokat med mangeårig erfaring fra barnevernssaker, som også er tilknyttet universitetsmiljøene som sensor i bl.a. barnerett, til å kommentere selve Lobben dommen og betydningen av dommen, og hva den rent faktisk betyr.

Saken handler om flere forhold, men i hovedsak er spørsmålet om en omsorgsovertakelse og senere adopsjon krenket menneskerettighetene til mor i saken (Trude Lobben) og hennes barn.

I dommens premiss 146 i.f. kommer dette frem:

«146. In their request for referral to the Grand Chamber, the applicants sought to expand their complaints to encompass also the above proceedings from 2008 to 2010. These grievances did not, however, form part of their application as it was declared admissible by the Chamber. They were in any event filed for the first time before the Grand Chamber more than six months after the last domestic decisions taken in the proceedings in question and, as mentioned above (see paragraph 145), without domestic remedies having been exhausted in the most recent of these.

147. Consequently, the Court does not have jurisdiction to review the compatibility with Article 8 of the Convention of the proceedings, including those relating to the restrictions on contact rights, that predated or ended with the High Court’s judgment of 22 April 2010 (see paragraph 76 above).»

Dette betyr at EMD ikke behandler spørsmålet om plasseringen i fosterhjem var i strid med med EMK. Derimot sier EMD at disse forholdene til en viss grad kan og skal tas hensyn til i spørsmålet om adopsjonen innebar et brudd på menneskerettighetene, dvs at hendelsene frem til omsorgsovertakelsen teller som kontekst, men behandles ikke som eget rettslig spørsmål.

Spørsmålet som domstolen tok stilling til var hvorvidt adopsjonsvedtaket var et brudd på EMK, og om staten har gjort nok for å forsøke tilbakeføring av barnet til mor før beslutning om adopsjon ble tatt.

Domstolen har lagt vekt på flere forhold. I hovedsak vektlegges at omsorgsovertakelser og andre inngripende tiltak skal ses på som midlertidige. Domstolen kommer med kritikk mot Norge for å ikke i tilstrekkelig grad legge til rette for kontakt mellom mor og barn, slik at tilknytningen blir svekket. Og dermed legges grunnen for et senere adopsjonsvedtak, som muligens ellers ikke ville blitt gjennomført. Kritikken kommer tydelig frem i premiss 221:

«The High Court stated that contact sessions could thus serve as a means of maintaining contact between the mother and son, so that he would be familiar with his roots. The purpose was not to establish a relationship with a view to the child’s future return to the care of his biological mother (ibid.). As regards the implementation of the contact arrangements, the Court also notes that these had not been particularly conducive to letting the first applicant freely bond with X, for example with regard to where the sessions had been held and who had been present. Although the contact sessions had often not worked well, it appears that little was done to try out alternative arrangements for implementing contact. In short, the Court considers that the sparse contact that had taken place between the applicants since X was taken into foster care had provided limited evidence from which to draw clear conclusions with respect to the first applicant’s caring skills.»

Konklusjonen kommer i premiss 225-226:

«Against this background, taking particular account of the limited evidence that could be drawn from the contact sessions that had been implemented (see paragraph 221 above), in conjunction with the failure – notwithstanding the first applicant’s new family situation – to order a fresh expert examination into her capacity to provide proper care and the central importance of this factor in the City Court’s assessment (see paragraphs 222-3 above) and also of the lack of reasoning with regard to X’s continued vulnerability (see paragraph 224 above), the Court does not consider that the decision-making process leading to the impugned decision of 22 February 2012 was conducted so as to ensure that all views and interests of the applicants were duly taken into account. It is thus not satisfied that the said procedure was accompanied by safeguards that were commensurate with the gravity of the interference and the seriousness of the interests at stake.

226. In the light of the above factors, the Court concludes that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants.»

Altså: Adopsjon i seg selv er ikke sagt å være konvensjonsstridig. Det som sies er at de nasjonale domstoler og beslutningsorganer ikke i tilstrekkelig grad har jobbet aktivt for å se om en tilbakeføring var mulig. Dermed er grunnlaget for adopsjonen for dårlig – adopsjon er et permanent og ugjenkallelig tiltak og det må derfor være en betryggende prosess i forkant med tanke på at adopsjon er riktig tiltak.

I denne saken var prosessen ikke tilfredsstillende.

Dommen er altså klar på at barneverntjenesten skal, hvor mulig, aktivt arbeide for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, i lys av at tiltak etter barnevernlovgivningen i hovedsak skal være midlertidige.

Så er spørsmålet hva dommen utover dette innebærer. I en del miljøer hevdes det at dommen betyr at adopsjonen er ugyldig, at barnet nå skal tilbakeføres, o.s.v.

Dette er ikke riktig.

For det første er EMD ikke en ankedomstol. Det betyr at en avgjørelse i EMD ikke omgjør tidligere rettsavgjørelser. Dette følger direkte av statuttene til domstolen. Altså vil tidligere nasjonale rettsavgjørelser bli stående, selv om EMD kommer frem til at EMK er brutt.

EMD sin kompetanse er å konstatere konvensjonsbrudd. Det er nasjonalstaten selv om må avgjøre hva slags virkning dommen skal ha i forhold til tidligere rettsavgjørelser i nasjonalt rettsapparat. Dette er et poeng som en del miljøer synes å overse.

I avgjørelsen fra EMD går det også frem hva dommen går ut på. Det siteres fra domsslutningen, etter premiss 235 (med mine kommentarer til hvert punkt):

«1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;»

Norge fikk ikke medhold i at det ikke var brudd på EMK.

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

Domstolen konstaterer brudd på EMK art 8, retten til familieliv. Dette betyr imidlertid ikke at adopsjonen kan eller skal omgjøres, kun at det er konstatert et brudd på EMK art 8.

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Domstolen sier at konstateringen av brudd på EMK art 8 er tilstrekkelig reparasjon for «the second applicant» som er sønnen. Dermed skal ikke mer foretas i forhold til barnet. Dette er et viktig punkt, fordi det betyr at barnet i saken har fått sin reparasjon ved konstateringen av brudd på EMK. En omgjøring av adopsjonssaken er altså ikke nevnt i det hele tatt. EMD tar i det hele tatt ikke stilling til om adopsjonen kan eller skal omgjøres, noe som selvsagt følger av at EMD ikke er en ankedomstol med myndighet til å sette til side nasjonale domstoler.

4. Holds, by thirteen votes to four,

(a) that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:

(i) EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

(ii) EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;

(b) that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

Dette er avgjørelsen som sier at Trude Lobben skal ha en erstatning for bruddene på EMK art 8. EMD har en visse myndighet til å pålegge nasjonalstaten et erstatningsansvar. Dette følger av statuttene. Dette er noe annet enn overprøving av nasjonale domstoler. Poenget her er at erstatningen er utmålt ut fra et konstatert brudd på EMK art 8. Det gis ingen rettigheter ut over kravet på erstatning.

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Øvrige krav som ble fremsatt av Trude Lobben ble med dette avvist. Det er verdt å merke seg at kravene fra Trude Lobben (premiss 142-143 og 161-168) ikke inneholder et krav om omgjøring av adopsjonsvedtaket, kun krav om å få konstatert brudd på EMK. Påstandene fra diverse miljøer om at barnet kan kreves tilbakeført på grunnlag av dommen I EMD er også på denne bakgrunn grunnløse.

CASE OF STRAND LOBBEN AND OTHERS v. NORWAY

Det må føyes til at å oppheve adopsjonen krever et nasjonalt vedtak. EMD har ikke slik myndighet. I så fall må sak om gjenåpning av adopsjonsvedtaket initieres i norsk rettsvesen. En slik sak har neppe mulighet for å vinne frem: Barnet har bodd så og si hele sitt liv (over ti år) hos fosterforeldrene, som senere ble adopsjonsforeldrene. Å omgjøre adopsjonen nå vil innebære et klart brudd på EMK i forhold til barnet. Konvensjonene som styrer dette, EMK og BK, er til hinder for dette. En kan ikke sette «the best interests of the child» til side for å tilbakeføre barnet til mor, selv om EMD har konstatert et brudd på EMK art 8 i forbindelse med adopsjonssaken. En kan altså ikke reparere ett brudd på EMK med et nytt brudd.

De som forfekter at EMD sin avgjørelse fører til at barnet nå skal tilbakeføres har misforstått EMD sin myndighet, hva dommen går ut på, og hva som er barnets beste i menneskerettskonvensjonene.

Gutten er i dag 11 år og har bodd hele sitt liv hos sine adoptivforeldre. Det ville være et klart brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. Reikerås og Fardal er lite opptatt av det.
Trude Lobben møtte opp uanmeldt på skolen til sønnen etter dommen i EMD, noe som utløste et besøksforbud. Det virker som hun oppfordres til ta direkte kontakt med sin biologiske sønn, noe Fardal og Reikerås med stor sannsynlighet oppfordret henne til å gjøre.

Sønnen har det bra hos adoptivforeldrene og har sitt nettverk og trygghet her. Så lenge Trude Lobben samarbeider med Rune Fardal og Marius Reikerås er sjansene for å få et forhold til sin egen sønn svært små. Det er bekymringsfullt at hun ikke evner å se dette selv. Jeg tror det hadde vært fullt mulig at Trude Lobben og adoptivforeldrene kunne ha funnet en løsning hvor sønnen og biologisk mor kunne bygget opp et forhold og hatt kontakt. Det ville nok tatt tid. Fagfolk kunne ha bidratt her. Så lenge Trude Lobben samarbeider med Reikerås og Rune Fardal er sjansen for at det skjer, sterkt redusert. Jeg syns det er tragisk at hun ikke ser dette selv.

Adoptivforeldre er kidnappere i Fardals verden.

Saken til Ken Joar Olsen og Vibeke Morrissey
Den andre saken fra EMD er også interessant. Den handler om saken til Ken Joar Olsen og Vibeke Morrissey, hvor Norge ble dømt på grunn av de svært restriktive samværsbetingelsene paret fikk med datteren etter at hun ble plassert i fosterhjem. Når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen, så ble Norge frikjent.

Ken Joar Olsen har ikke alltid vært mors beste barn. Olsen var medlem av Bandidos i flere år og har flere lengre fengselsdommer bak seg. Morrissey har tidligere hatt utfordringer med rusmidler. Til sammen førte dette til at barnevernet stilte spørsmål ved omsorgsevnen deres. Paret, og Olsen spesielt, har vært ærlig vedrørende sin bakgrunn.

Fra EMD 2016 – Saken til Ken Joar Olsen og Vibeke Morrissey
Lovdata - CASE OF K.O. AND V.M. v. NORWAY (Norsk sammendrag)
Fra dommen i EMD: CASE OF K.O. AND V.M. v. NORWAY
Dagbladet - Bevist: Barnevernet forandres umiddelbart
Fri fagbevegelse – Vi burde fått krisehjelp, men vi er jo bare «barnevernsforeldre»
Dagsavisen - Ikke uten min datter-en fars kamp for sin familie

Ytterligere to saker
I tillegg er Norge dømt i ytterligere to saker nå i desember 2019. I begge sakene er Norge dømt etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som omhandler retten til familieliv.

Aftenposten - Norge dømt i to barnevernssaker i Strasbourg

Dagbladet - Norge dømt i to nye barnevernssaker

Dagbladet har etter mitt syn tatt litt mye Møllers tran her i sin overskrift; Setningen som setter barnevernet sjakk matt, men la oss se litt på saken hvor en polsk kvinne bosatt i Norge ble fratatt omsorgen for sitt barn.

Fra Dagbladet:
"Setningen tilkjennegir EMDs syn på den norske beslutningsprosessen fra omsorgsovertakelsen av kvinnens sønn ble stadfestet i tingretten i februar 2013 til kvinnen tapte tilbakeføringssak i mars 2015.

«Although the City Court concluded that assistance measures would be futile, there is no reference whatsoever as to the nature and intensity of any attempts in respect of such measures in the period after the City Court’s judgment 25 February 2013.»

På norsk skulle dette tilsi følgende:

«Selv om tingretten konkluderte med at hjelpetiltak ville være nytteløse, er det ingen referanse overhodet til eventuelle forsøk på slike tiltak i perioden etter tingrettens dom 25. februar 2013.»

Advokat Rikke Arnesen mener det er noe helt nytt fra EMD som tilføres med denne setningen i denne dommen.

Arnesen legger ikke skjul på at denne nye vendingen fra EMD vil bli «anvendt rettslig umiddelbart» i hennes advokatgjerning".

Jeg tror ikke advokat Arnesen er alene om å gripe fatt i dette, men hver sak er forskjellig og hun hadde ikke gjort jobben sin som advokat hvis hun ikke brukte dette for hva det er verdt. Det er all grunn til å tro at alle dommene vil få betydning for hvordan barnevernet legger opp sitt arbeid fremover. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende.

Splittelsen i barnevernshatmiljøet.
Det har det siste året vært en klar splittelse i aktivistmiljøet. Det har vært to leire, den ene leiren hvor Reikerås, Fardal og Gregusson turnerer er den aggressive delen. Den andre delen av miljøet er «ledet» av Ken Joar Olsen, som tidligere samarbeidet med Reikerås og Fardal. Bakgrunnen for bruddet var at Olsen var kritisk til hvordan Fardal driftet familiekanalen (som han bruker til å "intervjue" foreldre og barn) Det andre var Fardals åpenlyse støtte til en far han intervjuet som er dømt for å ha mishandlet sin egen datter. Dommen er rystende lesing. Rune Fardal forsvarer faren.

Olsen har skrevet om hvorfor han valgte å bryte med Fardal og Reikerås og hva det har kostet. De farlige «hjelperne». Min vei ut av barnevernshatermiljøet.

Etter noen av mine kritiske kommentarer inne på disse gruppene, tok flere foreldre kontakt med meg. De hadde urovekkende opplysninger, men ikke overraskende dessverre. Det fremkom at «Familie kanalen» som «eksponerer» flere barnevernssaker på nett tigget om donasjoner samtidig med betalinger fra sårbare mennesker, samarbeidet tett med advokater for å skaffe dem klienter, frontfiguren Rune Fardal utga seg for å være sakkyndig, har forfalsket vitnemål for å komme inn på psykologistudiet, lot som han er en seriøs journalist og var dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg og andre mente dette var viktig å rydde opp i og eksponerte det slik at fortvilte foreldre skulle se hva de faktisk gikk til. Mange fagpersoner, også blant dem som har rettet kritikk mot barnevernet (psykologer, sakkyndige, advokater, dommere, barnevern) advarte på det sterkeste mot å la seg bruke av Fardal og hans «Familie kanal», som bare vil ha en negativ innvirkning på selve barnevernssaken deres. Eksponeringen resulterte i et vanvittig hardkjør mot meg som person for å undergrave min troverdighet, mens ingen svarte på de faktaopplysninger som ble lagt frem. Trusler mot både meg, men også min familie, florerte i dette vepsebolet rundt Familie kanalen.

Det å ta avstand fra dette destruktive miljøet har hatt store omkostninger, men viktig for meg, men også for de som kaller seg seriøse kritikere. Jeg har hele tiden vært ærlig om min fortid som kriminell og det er mye der jeg ikke er stolt av i dag. Men synes det var viktig å vise andre at endring er mulig og at man også kan være en god pappa til tross for en historie. Plutselig ble mine 12 år gamle dommer for forhold 15 år tilbake i tid funnet frem og spredt, uten anonymisering av noen, uten omtanke for medtiltalte og ofre som aldri har bedt om denne eksponeringen. Da var plutselig rettsapparatet til å stole på, forhold 15 år tilbake i tid ble brukt for å dissekere mine omsorgsevner og det ble påstått, igjen helt uriktig, at de sakkyndige ikke kjente til dette. Min samboer, mine barn, våre støttespillere ble hengt ut kun for å ramme meg. Det ble fremsatt mange beskyldninger mot de (mange) sakkyndige om at de og jeg egentlig i det skjulte samarbeidet med barnevernet og advokater. Løgner ble fremsatt som sannheter uten noen form for dokumentasjon. Ingen er opptatt av det heller i dette miljøet der konspirasjonene får vokse fritt. Det at jeg, en straffedømt, kunne få tilbake omsorgen for barnet mitt, var nå vanskelig å forstå og ble betegnet som en skandale. Enda det ble bejublet og gratulert av de samme tidligere. Barnevernet ble nå brukt som en trussel mot min familie av de samme menneskene som ellers sier at hele systemet må fjernes. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til dette, men disse mennesker er i sannhet langt mer ondsinnet enn jeg opplevde barnevernet var. Det er som å forlate en sekt; enten er du med oss eller mot oss.

Til trekløverets store irritasjon har Olsen fått mer støtte fra fagfolk, blitt intervjuet og lagt seg på en mer fornuftig linje når det gjelder dialog og kritikk av barnevernet. Det faller særlig Gregusson og Fardal tung for brystet. At han vant en delvis seier i EMD er noe de stort sett hopper over, og mener at siden Olsen er «hyperkriminell» og når frem, så har alle andre saker mer eller mindre Carte Blanche i EMD.

Fardals kommentar av saken til Ken Joar Olsen

Olsen har vært åpen om sin fortid og har avsluttet den atferden som brakte ham i fengsel. Poenget er et samfunn alltid må ha plass for en angrende synder som har gjort opp for seg og tatt sin straff. I motsetning til Fardal og Reikerås opererer Ken Joar Olsen nå på rett side av loven og etikken. I miljøet, særlig rundt Fardal er det vanlig å sende bekymringsmeldinger til barnevernet, gjerne flere ganger. Olsen har selv opplevd dette etter at han brøt med Fardal og Reikerås. Andre personer som har støttet Olsen har opplevd det samme.
Fardal og hans støttespillere kjemper med nebb og klør mot barnevernet, men har ikke noen skrupler for å sende inn bekymringsmeldinger til barnevernet hvis de ikke liker deg.

Gregusson forsvarer Reikerås og Fardal, og sågar samarbeider tett med dem. Hun er vanskelig å ta å ta seriøst, selv om hun i perioder skriver bra og har noen poenger i sin kritikk. Problemet hennes er at hun har vevet seg selv inn i en tøvete konspirasjon hvor hun hevder å være forfulgt av en «trollfabrikk» som drives av advokat Jon Wessel-Aas hver gang hun møter den minste kritikk.

En annen utfordring hun har er Gregussons måte å føre debatt på, som er preget av «ta» budbringer. Hun klager til arbeidsgiverne til dem hun får et oppheng i og forsøker å føre debatt med, ikke bare en gang, men repeterende. Det er ikke videre lurt. Det har ført til at flere virksomheter har gitt henne klar beskjed at hvis hun ikke slutter å plage dem med tullet sitt, så vil hun bli anmeldt. Andre virksomheter behandler hennes repeterende kontakt om sine konspirasjoner som spam. Hun har kort og godt en helt ufyselig måte å drive debatt på som gjør at hun stadig opplever å bli blokkert av stadig flere mennesker på sosiale medier. Det er ikke noe lurt hvis man ønsker å bli tatt en smule seriøst.

Gregusson er opptatt av Olsens fortid.

Gregusson har brukt enhver anledning på twitter og facebook til å fortelle på sin repeterende måte at Olsen har vært hyperkriminell, og hvis han fikk tilbake omsorgen for sine barn, så er det omtrent bare å legge ned barnevernet. I tillegg er Olsen ifølge Gregussons en del av denne «trollfabrikken» hun har fantasier om.

Ken Joar Olsen er i Følge Gregusson en cyberstalker og troll. Mon det du.

Når Gregusson kommer med utsagn som dette, så kan man ikke forvente å bli tatt seriøst;

"Barnevernsindustrien trenger stadig tilførsel av barn, også for å rettferdiggjøre hordene av ansatte ..."

Fakta er at lav bemanning i barnevernet gir et stort trykk på saksbehandlerne. I tillegg sliter barnevernet og psykisk helsevern med koordinere samarbeidet, noe som fagmiljøene har pekt på flere ganger.

Marius Reikerås sklir litt under radaren, han deltar aldri debatter eller diskusjoner, men han kommuniserer mye med sine tilhengere på Facebook, via enetaler og innlegg som alltid er negativt vinklet mot barnevernet, krydret med hans egne tolkninger av juridiske problemstillinger. Han vet at hans tilhengere sluker rått det han kommer med uten noen motforestillinger. Han legger ut innlegg som han må og burde vite ikke på noen måte er bra. Navnet til adoptivforeldrene i Lobbensaken ble lagt ut på facebookprofilen til Reikerås, noe som er bekymringsfullt, i den grad jeg vet at det er personer rundt Reikerås som har en lav terskel for å ty til trusler og vold.

Marius Reikerås har tidligere blitt intervjuet av en amerikansk radiokanal som er en del av Salem Radio Network.

Reikerås presenterer et vrengebilde av hvordan barnevernet fungerer, som er basert på hans eget spesielle menneskerettighetssyn som omreisende tåkefyrstejurist.

Reikerås vektlegger at det er svært mange mennesker i dette landet som er forfulgt av staten. Dette føyer seg godt inn konspirasjonstankegangen han og hans to makkere markedsfører overfor sine følgere.

Hva er Salem Radio Network

Salem Radio Network is a division of Salem Communications. It provides an outlet for neoconservatives but mainly focuses on its support for the religious right, and other radical right voices. It is arguably more extreme than Fox News and more or less promotes right-wing Christian Evangelicalism. It is a major part of conservative talk radio, only being overshadowed by Clear Channel”. Kilde.

Reikerås´fokus er å sanke støtte i utlandet, særlig blant kristenkonservative politikere fra tidligere østblokkland som Romania, Moldova, Polen, Ungarn, land hvor demokratiet går mer eller mindre i revers. Det er også grunn til å stille noen spørsmål om hvem som finansierer hans omfattende reisevirksomhet rundt i Europa. Det er merkelig å være vitne til barnevernsaktisvisters lefling med kristenkonservativepolitikere og organisasjoner fra tidligere østblokkland.
Det er spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har.

Hvorfor vi ikke bør lytte til aktivistmiljøet.
Det er viktig å lytte til kritikk, også fra foreldre som opplever at barnevernet griper inn deres liv. Men vi bør ikke lytte til deler av aktivistmiljøet som har på ingen måte har barnas beste i tankene. For å være krystallklar: Reikerås, Fardal og Gregusson er ikke opptatt av barnas beste, men foreldrenes rett til å eie sine barn, uansett hva de utsettes for av faenskap. Særlig Rune Fardal fronter dette sterkt, der han tigger penger til å dra rundt og filme foreldre (og noen ganger barn) som er i en konflikt med barnevernet.

Barnevernet fortjener kritikk. Det har kommet mange rapporter de senere år, men det har ikke skjedd så veldig mye. Derfor er dommene i EMD viktige. Det skjer allerede endringer i en rekke kommuner som gjør at barnevernet må forholde seg til dommene. Det er utelukkende positivt.

Denne demoniseringen av barnevernet som kommer fra aktivistmiljøene bør vi ikke låne øret til, i den grad de ikke er særlig opptatt av barnas rettigheter, men av foreldrenes rett til å «eie» sine barn uansett hva de utsettes for av faenskap.

Det er trist å være vitne til foreldre som ikke er i stand til å ivaretas sine barn på en god måte, som trenger hjelp og bistand, men som blir oppildnet av særlig Reikerås og Fardal til å sette seg på bakbena uansett hva barnevernet foreslår av tiltak. Det er mennesker som luller seg inn i en historiefortelling om at de er frarøvet barna mens en del av dem helt mangler omsorgsevne, også for deg selv.

Det er foreldre som i ettertid har angret bittert på at de lot seg overtale til ikke å godta noen hjelpetiltak fra barnevernet. I noen tilfeller endte det med midlertidig tvangsvedtak, som etter hvert løste seg etter at foreldre selv innså at den hjelpen de fikk faktisk var nødvendig.

Det er sjelden at barnevernssaker ender med permanent omsorgsovertakelse. Ved å eskalere, og frarå så og si alt samarbeid med barnevernet, bidrar Reikerås og Fardal til å øke sannsynligheten for at barn ikke får nødvendig hjelp. Situasjonen kan raskt bli mer alvorlig, og at det hele ender med en omsorgsovertakelse, som i utgangspunktet ikke var tema.